FRA PLATEHYLLA: DET ELEKTRISKE KJØKKEN – ELEFANTENE ER KOMMET.

1982.  Oh Yeah! ‎– DEK 3

Mitt prosjekt «Vinyl til frokost»  byr av og til på utfordringer.  Prosjektet går ut på at jeg hver morgen trekker et album blindt fra min platesamling som kun består av norsk musikk.  Dette medfører at jeg en gang i blant sitter med ei skive jeg aldri har spilt før, og et band jeg ikke vet så mye om.

I dag var turen kommet til «Det Elektriske Kjøkken».  Et band jeg visste fint lite om bortsett fra navnet. Jeg har to album med bandet i hylla mi.  Jeg har lagt dem inn under kategorien punk.  Og det er vel alt jeg vet om bandet.  Så her må det googles.

På Wikipedia finner jeg følgende:

"Det Elektriske Kjøkken var en eksperimentell rockegruppe fra Trondheim. Bandnavnet var ment å variere; variantene var Det Elektriske Kjøkken, Jehovas Vitner, Elektriske Vitner, Lidende Ungdom og Ensomme Kyr, der det var meningen at adjektiver og substantiver skulle kombineres fritt. Det sirkulerer en demokassett med bandnavnet Elektriske Vitner, og på Kraftrock er bandet listet som Jehovas Vitner, men for det meste er det bandnavnet Det Elektriske Kjøkken som blir brukt.

 Medlemmer av bandet på dette tidspunkt var Sven Erga, Ragnar Wold og Lister.

Musikalsk var Det Elektriske Kjøkken rotfestet i punken, men fikk tidlig en særegen uttrykksform, og særlig på Elefantene er kommet var musikken til tider svært eksperimentell. Tekstmessig hadde bandet også en svært særegen, til dels surrealistisk, tilnærming.

Det Elektriske Kjøkken ga ut platene sine på Oh Yeah!, som de selv hadde opprettet. Selskapet er siden blitt kjent for å ha gitt ut plater med DumDum Boys".

Da har jeg hørt gjennom skiva et par ganger.  Og jeg må si at det var krevende.  Jeg opplevde akkurat den samme følelsen som jeg av og til får av moderna jazz.  Jeg får en smule angst.  Ja, jeg blir rett og slett urolig.  Jeg har for liten kunnskap om denne musikktypen, og har derfor ingen kontroll over hvor det bærer hen. 

Men det er jo spennende, eller for min del kanskje mer utfordrende.  Og jeg liker det. 

Jeg opplever at dette er performance  hvor det dras inn elementer fra musikk, teater og andre kunstformer.

Det er totalt 18 spor på plata, men jeg har litt problemer med å følge med.  Jeg hører ikke alltid overgangene mellom sporene, og så skulle jeg gjerne hatt tilgang til et teksktark.  Fordi jeg har inntrykk av at tekstene er svært viktige. 

Dette albumet finnes kun på LP’en fra 1982, altså ingen reutgivelser på cd eller vinyl.  Dette er vel en av årsakene til at denne vinylplata fra 1982 har en relativt høy verdi.  Har sett skiva gå for kr 1.400,-, men jeg vil tro at du kan få et greit eksemplar for halve beløpet. - Om du er heldig. 

Dette var dagens musikalske utfordring.  Dette med å trekke ei skive i blinde er et morsomt prosjekt for min del. Jeg får spilt plater som har stått  uspilt i hylla mi i 30 – 40 år.

Lurer på hva morgendagen byr på.  Spennende!

FRA PLATEHYLLA: CREATION – MY PRESENT

1985.  Desperado Records ‎– DLP 33026,

Creation, eller guttene Muffe og Gækki, som de ble kalt var umåtelig populære på åttitallet.  Jeg var nok litt for gammel og befant meg derfor ikke i målgruppa.  Kan ikke huske at jeg noen gang kjøpte ei plate, verken med Creation eller Drama, - som det opprinnelige bandet het. 

Drama ble oppløst i 1984 og Per Kristian Indrehus (vokal og gitar) og Geir Olav Bøkestad (vokal, gitar og keyboard) dannet Creation.  Drama fortsatte som New Drama.

Creation solgte plater og kassetter i bøtter og spann ved hjelp av et godt markedsføringsapparat og at de var to unge gutter som ikke bare så godt ut.  Men de var også dyktige musikere som serverte sine fans,  som vesentlig besto av unge jenter,  frisk, lett og dansbar pop.

Med seg på denne innspillingen har gutta med seg:

Ole Edvard Antonsen, trompet

Marius Mülller, gitar

Stein Inge Brækhus, Trommer.

Denne skiva er en samleplate som ble utgitt i 1985.  Jeg mistenker at den kom på markedet mot jul, ettersom den første låta har tittelen « Christmas Time».  Albumet inneholder låter av både Creation og Drama.  Dette var guttas tredje plate.  I likhet med de to forrige platene solgte også denne godt.  Jeg vil tro at det var mange unge jenter i tenårene som fant en firkanta flat pakke i størrelse 35 x 35 cm under juletreet i 1985.  Albumet (plater og kassetter) nådde mer enn 35.000.

My Present lå 9 uker på VG-lista med en 6.plass som beste notering.

Musikken på dette albumet kan du høre på Tidal  eller Spotify

Her finner du et intervju med Creation.  Det starter ca 2.40 ut i videoen.

FRA PLATEHYLLA: JØRN SIMEN ØVERLI – DEN RØDE BUSSEN (En sangreise gjennom Polen)

1986.  Kirkelig Kulturverksted ‎– FXLP 64

Jørn Simen Øverli, født 1950, er en kar som jeg har hørt mye om, men ikke hørt så mye på.  Jeg har vel oppfattet han som en litt sint visesanger. Det er godt mulig at dette er den første skiva av Øverli jeg har spilt noen gang.  Kanskje det nå er på tide at jeg revurderer min karakteristikk av Øverli.  Jeg tror ikke at han har noe i mot at jeg kaller han for protestsanger (for øvrig samme bås som jeg setter Bob Dylan i). men han er langt mindre sint enn jeg trodde før jeg hørte gjennom denne skiva.

Men han blåser skikkelig ut på tittelsporet. 

Men i tillegg til å være en sint ung mann, så gir JSØ oss norske tekster på musikk som på denne platen vesentlig er hentet fra Polen.  Et land som har vært hardt prøve gjennom historien, og som mange nordmenn i dag har fått er nært forhold til.  Av den enkle grunnn at mange arbeidssomme polakker har bosatt seg i Norge. Det sies at det gode forholdet mellom Norge og Polen 

er tuftet på det faktum at Norge var et av de første land som anerkjente Solidaritet.  Og det har polakkene ikke glemt.

Jørn Simen Øverli bidro med sin musikk til at mange nordmenn fikk litt kunnskaper om Polen gjennom de godt over 1000 konsertene han holdt rundt om i vårt land med sin polske musikk. Husk at dette skjedde i tiden før 1989, altså før Polens fikk fullverdig demokrati.

Om vi skal tro teksten på coverets bakside så er det polakkenes stahet som har gjort at de har overlevd.  Jeg siterer «Polakken bøyer ikke hodet.  Faller det av, så har han planer om å sette det på plass igjen.  Med et skjevt smil».

Dette er Øverlis første album. Det kom til etter at Øverli hadde reist rundt i et hardt prøvet Polen.  Der samlet han sanger, som han gjendiktet til norsk.  Sangene er gjennomstrømmet av vitalitet, kraft, vidd , surrealisme og galgenhumor, og spenner fra det høystemte til det dagligdagse.

Av og til kan det være nyttig å høre musikk som den Jørn Simen Øverli serverer på denne skiva.  Det er lett å glemme at Polen var et kommunistisk Østblokkland under Sovjetisk kontoll  helt fram til 1989.  Så takket være denne Lp’en så ble dette en frokoststund med musikk til ettertanke.

Takk til JØS, og til mine polske venner.

Du kan høre albumet på Tidal  eller Spotify

Her kan du kjøpe albumet på  cd

http://wimp.no/album/4414090

FRA PLATEHYLLA: OLE I’DOLE – BLOND OG BILLIG.

1983.  Notabene Records ‎– STEREO NBLP 007

Vi har alle en fortid når det gjelder mote og håsveis.  Og gutta som var unge på åttitallet har kanskje aller mest grunn til å glemme håsveisen og gjemme passfoto.

Jeg tipper at Ole I’dole ikke er så altfor stolt av sin hockeysveis fra 1983.  Karrieren derimot.  Den kan han være stolt over.

Ole I’Dole, eller Ole Evenrud, som han egentlig heter,  ble født i Halden i 1962.  Hans første hit var åpningslåta på dette albumet «Det va’kke min skyld». Men låta hadde ingen lett vei til toppen.

Ole hadde allerede 2 år tidligere, i 1981, gitt uten annen låt «  Jæ ær færi» på et samlealbum.  Dette ble utgitt  på labelen «New Noise». Albumets tittel var «Big Voice og New Noise».

I 1982 kom låta som skulle gjøre Ole berømt.  Men som nevnt, - det var en trang fødsel. I løpet av de første 6 månedene så solgte singelen kun 156 eksemplarer.  Men så fikk singelen drahjelp av et av de få radioprogrammer ungdommene hadde i 1983, nemlig «Ti i Skuddet». Men singelen fikk bare 4 uker inne på lista.

i 1983 var det på tide å slippe dette albumet.  Og det ble en suksess.  Men albumets siste låt «Hvis jeg var Gud» ble nektet spilt på NRK.  Teksten ble for drøy for «Det Hvite Hus» på Marienlyst. Du kan jo sjekke selv.  Du finner låta i youtube-videoen nede på siden her.  

Albumet "Blond og Billig" lå 6 uker på VG-lista med en 8.plass som beste plassering.

Ole slapp flere album utover åttitallet.  I dag kjenner vi nok Ole best som producer og låtskriver. Vi har også sett han på TV i ulike program.  Han har vært dommer i Idol.  Og det var Ole som hadde ideen til «Allsang på Grensen».  

Men det vil skal være glad for, er at Ole har jobba med musikk siden tidlig åttitall.  Han har bidratt til at unge artister har kommet seg opp og fram.  Jeg har ikke tall på alle innspillinger og produksjoner hvor Ole har hatt en finger med i spillet.

Uansett så var det morsomt med en gjenhør av debutskiva til en viktig mann i norsk musikkliv.

Du kan høre albumet på Tidal  eller Spotify

FRA PLATEHYLLA: ØRESUS – ANSIKT TIL ANSIKT

1983.  Uncle Remus Records ‎– URR 006

Øresus var et punk/nyveiv-band fra Skien som eksisterte mellom 1979 og 1983. Bandet startet under navnet Mikey Mads Band og ga i løpet av sin levetid ut to 7" og 1 LP

Endelig,  ........    - litt energisk og nesten litt agressiv punk med temmelig hardtslående tekster fra disse gutta fra Skien. Det er lett å forstå at dette bandet var en godt live-band. 

Men det er synd at de kun rakk å gi ut et eneste album før de ga seg.  Og dette albumet finnes dessverre ikke på Tidal, Wimp eller Spotify, så her er det original vinyl som gjelder.

Men om du skal prioritere en LP til samlinga di, så bør du absolutt vurdere denne skiva med Øresus.  Her får du tidsriktig punk, med et fundament av bass og trommer som er like hardt som betong.

Dette er musikk som må spilles høyt.  Jeg var kanskje vel dristig da jeg satte på denne plata tidlig på morran.  Etter en stund så tok jeg hensyn til naboene, og dempa volumet litt. 

Sjelden har vi sett et mer passende bandnavn. Dette er musikk som lett kan gi øresus.  Nå skal jeg holde meg for god til å fleipe med en tilstand som mange av oss som har spilt altfor høyt plages med i varierende grad.  Men la meg si det sånn:  Om øresusen hadde vært kortvarig, og gitt seg etter en stund så hadde det vært verdt det etter å ha opplevd denne musikken.

FRA PLATEHYLLA: ØYSTEIN SUNDE - IKKE BARE TYLL

974.  Philips ‎– 6317 021 / 2015.  Spinner Records ‎– SRXLP2022

Da havna det nok ei skive med den rappkjefta odølingen fra Manglerud, (eller var det omvendt) på platetallerkenen.

Det er nå en gang sånn at om man er samler på norsk musikk så er noen artister bedre representert enn andre av den enkle grunn at de har gitt ut så uhyggelig mange plater.  Så selv om jeg trekker mine plater i blinde i dette lille prosjektet jeg driver, så havner jeg med jevne mellomrom på ei Øystein Sunde plate.  Jeg synes ikke det gjør noen verdens ting jeg.  Øystein er vel ikke den artisten jeg spiller mest sånn til daglig.  Men jeg må en gang ha spilt disse platene, for jeg kan faktisk de fleste låtene utenadt.

Sånn som f.eks. sangen  om sjømannen og vannsenga. Denne låta ble utgitt i 1974, altså en god stund før vannsenga for alvor kom seilende inn i våre hjem.  Selv frk Nilssen, som hadde blitt ganske voksen på åttitallet og var i et fast forhold, kjøpte seg vannseng.  Dette til tross for min ekstreme vannskrekk. 

Jeg kunne fortalt mange historier rundt denne vannsenga, som da den godt voksne snekkeren i Sørkedalen trykka knyttneven langt nedi madrassens fotende, og sa «Det rø’r seg helt oppe i norldend’»  Han syns nok bølgene var i meste laget for en som kun hadde sett «Overfloden» (Sørkedalselva). 

Mine foreldre skulle en gang låne senga.  Jeg ba da min mor om å ta av seg øredobbene da jeg var redd de skulle løsne i løpet av natta og stikke hull på madrassen.  Min far lurte da på om de måtte ta ut gebisset også. 😜😜😅

Men etter ca 10 år gikk det som det måtte gå.  Vannsenga spreng lekk, og jeg mønstra av. Men jeg sier som Øystein Sunde.  "Senga var god å sove i".

Dette var Sundes tredje soloalbum.  Salgsmessig var det en liten nedtur ettersom dette albumet solgte bare 8.000 eks.  jeg sier «bare» da salgstallene for «1001 fnatt» og «Det året det var så bratt» var henholdsvis 25.000 og 45.000.  Albumet lå i seks uker sammenhengende på VG-lista med 16.-plass som beste plassering.

Albumet ble utgitt på vinyl igjen i 2012.

På dette albumet hadde Øystein Sunde hjelp av mange dyktige musikere.  Se bare her:

    Øystein Sunde - sang, gitarer, steel-guitar, dobro, wa-wa-bass

    Lillebjørn Nilsen - banjo, hardingfele

    Halvard Kausland - elektrisk gitar, kor på Sjømannen og vannsenga

    Svein Haugen - elektrisk og akustisk bass

    Bjørn jacobsen - elektrisk bass

    Johnny Sareussen - elektrisk bass

    Trond Villa - fele

    Alf Blyverket - trekkspill

    Iver Kleive - piano, orgel

    Pete Knutsen - piano

    Thor Andreassen - trommer, bongos

    Svein-Erik Gaardvik - trommer

    Einar Hagerup - trommer

    Håkan Sjöström - munnspill

    Inge Holst Jacobsen - kor på Sjømannen og vannsenga, tekniker, miksing

    Svein Sundby - kor på Sjømannen og vannsenga

    Egil Eide - kor på Sjømannen og vannsenga, tekniker miksing

    Mikkel Aas - kor på Sjømannen og vannsenga, produsent

Tekster til sangene på «Ikke bare tyll» finner du her

Du kan høre musikken på  Tidal,  Wimp  og Spotify

Tidligere blogginnlegg:
1001 fnatt
Bestefar
Klå

Finner ingen klipp fra dtte albumet, men kanskje dette kan være en fullgode erstatning.

SPLITTER NY VINYL: THE DEVIL AND THE ALMIGHTY BLUES – II.

2017, Blues For The Red Sun ‎– BFTRSLP 009

Dette er den vanskelige andreskiva fra bandet.  Men det låter ikke det spor vanskelig.  «The Devil and The Almighty Blues» har nå en gang for alle gjort disse ordene til skamme.

Som jeg nevnte da jeg tok for meg førsteskiva her om dagen, så er dette et band for alle oss som digga den gode rocken vi hadde på syttitallet.  Musikkformen har holdt seg i mer enn førti år, men det er mest takket være eldre herrer som aldri har slutta å spille.  De har gått på scenen uansett.  Litt tynnere i håret, litt dårligere til beins, og kanskje litt problemer med både hørsel og balanse.  Gutta har spilt.  Og vi som har digga denne musikken, vi har spilt gamle plater og møtt opp på konsertene med våre gamle helter.  Men det er ikke til å komme fra at vi av og til har vært bekymret, etter hvert som våre gamle helter ikke orker mer.

Det er derfor så gledelig når man oppdager at band som «The Devil and The Almighty Blues» kan ta arven videre.  Ikke bare er de seriøse og dyktige musikere.  De er også norske.

Gutta i bandet kommer fra band som The Dogs, The Good The Bad & The Zugly, Indikation, Goo På gitar har de med kritikerroste Torgeir Waldemar.

Med det første albumet så friskt i minne, så var det ekstra morsomt å spille album nummer to bare et par dager etter.

Og jeg sier det med en gang.  Det er bare å gi seg over. Jeg var begeistret da jeg hørte den forrige skiva, men nå så er jeg overbegeistret.  Jeg har alltid digga lange låter, og på denne skiva er åpningslåta hele 10 minutter. Ingen låter er under 5 minutter.  Herlig!

Jeg er så inderlig glad for at min gode vinylvenn Robert Dyrnes, for øvrig mannen bak labelen «Blues for the red sun», gjorde meg oppmerksom på denne utgivelsen.  Det gjorde at jeg fikk bestilt så tidlig at jeg fikk den hvite vinylutgaven.  Den finnes det bare 100 eks av.

Hvit vinyl

Vinylen ligger i et nydelig utbrettscover.  I lyse farver på denne utgaven.  Kanskje er det litt symbolsk.  Musikken på dette albumet er kanskje ikke fullt så mørk spm på førsteskiva.  Men slapp av, -  Du får fremdeles den tunge stonerocken og mørke bluesen.

Hør og nyt, folkens.

Jeg håper inderlig at jeg får oppleve dette bandet live en gang,  aller helst på «Rootfestivalen» her i Brønnøysund.

Blogginnlegget om førsteskiva finner du her

Du kan høre musikken på  Tidal,  Wimp  og  Spotify.

Her kan du kjøpe albumet  som  vinyl  og  cd

FRA PLATEHYLLA: FOLQUE - SORT MESSE

1983.  Strawberry Records ‎– SRLP 11

De aller fleste som var unge på syttitallet har nok hatt minst et besøk på en lokal viseklubb.  På slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet slo visebølgen som en tsunami innover vårt land.  Alle skulle lære å spille gitar. 

Selv så kom jeg aldri lenger enn til tre-grep-sanger.  I tillegg var jeg så umusikalsk at jeg ikke hørte når jeg skulle skifte grep.  Det vil si  , - jeg hørte når det var for seint.  Men da var jeg allerede i trøbbel.  Så etter hvert så snudde jeg ryggen til det lokale visemiljøet og min daværende store helt Lillebjørn Nilsen.

En klok lærer, som også var musiker sa disse kloke ord til meg en dag da gitartimen aldeles tok knekken på en lærevillig, men dog så umusikalsk gitarelev.  «Hva skulle vi musikere gjort om alle var i stand til å spille et instrument?  Da hadde jo vi vært arbeidsløse. Du elsker musikk.  Fortsett med det du Torill»  Så unge Frk Nilssen fyrte opp et bål og brant gitaren.  Platespilleren var allerede innkjøpt for konfirmasjonspengene.  Siden har jeg kjøpt og spillt plater, med min gamle musikklærers velsignelse.

Jeg lengtet da etter litt tøffere musikk, samtidig som jeg også likte den tradisjonelle musikken.  Det var en del band og vokalister fra USA og England som klarte å forene stilartene slik at vi fikk folkrock.

Men så dukka det norske bandet Folque opp.  Jeg kjøpte førsteskiva, og siden har alle bandets skiver havna i hylla mi.

Dette er det siste studioalbumet bandet ga ut.  Det har kommet et Live-album og et samlealbum i ettertid.  Dette albumet er litt annerledes på det viset at de ikke har med fele.  Her er det sang, gitar og mandolin som blir framhevet.  Det høres godt at vokalisten er nordnorsk.  En liten funfact er at hun bidrar også sammen med Jack Berntsen på den kjente «Bygdevisa» eller «Kor er hammaren Edvard» som vi helst like å kalle den.

De tre første låtene på plata «Heksetrilogien» henger tematisk sammen. Tittelsporet var for øvrig ikke uttrykk for satanistiske tendenser, men et resultat av Morten Bings begeistring for Fantasy-litteratur.  De fleste av låtene  er nyskrevet til dette albumet.

Bandet har hatt en del gjenforeningskonserter.  Jeg har ikke hatt muligheten til å se dem live.  Men kanskje , - en gang …….

Tidligere blogginnlegg om bandets utgivvelser:

Vardøger

Folque

Albumet finnes foreløpig ikke på strømmetjenester.,

SPLITTER NY VINYL : THE DEVIL AND THE ALMIGHTY BLUES

2015. Blues For The Red Sun ‎– BFTRS LP01.  

Om du, som meg, digger  knallhard og litt mørk rock,  stonerock og blytung blues.  Om du trakterer et instrument selv eller er mester på luftgitar,  - ja da er dette et band og ei skive du vil like.   

Og en ting til,  -  Her får vi nostalgi i bøtter og spann.  Syttitallet banker på.  Vent litt, - Jeg er snart klar.  Må bare finne fram firkantslengbuksene mine og velourbuksedressen.

Hvem er så «The Devil And The Almighty Blues»?  Jo, bandet består av rutinerte folk fra mange  band; The Dogs, The Good The Bad & The Zugly, Indikation, Goo.  På gitar har de med kritikerroste Torgeir Waldemar.

Så om du har vært sånn nogenlunde våken og fulgt med på norsk musikk  de siste årene, så forstår du at dette er kvalitet og musikk med trøkk. 

Dette albumet ble utgitt i 2015.  Jeg ble tilbudt skiva da jeg bandets andrealbum kom nå for et par uker siden.  Denne vinylutgaven har fargen orange splatter.  I farten kan jeg ikke huske å ha sett denne farven på en vinylplate noen gang.  Virkelig tøft.  Ikke sant?

Orange splatter.  Lim. edition.

Vinylen ligger i et stilig og mørkt utbrettscover.  Noe som kler dette albumet. Om jeg skal pirke på noe, så må det være at kantene på selve vinylplata er utrolig skarpe.  Ja, faktisk så skarpe at de har skjært gjennom alle sider på innerposen.  Her kunne det vært gjort en bedre jobb.  Vi vinylsamlere er litt sære, så for oss så er cover, og vinyl nesten like viktig som musikken.

 Dette er bandets første album og den første utgivelsen på labelen «Blues for the red sun» fra Tromsø. 

Et blogginnlegg om  bandets andre skive kommer plutselig.  Og når det skjer så kan du finne det her.

Du kan høre musikken på Tidal  eller  Spotify.

Her kan du kjøpe albumet som vinyl  og  cd

Bandets nettsider finner du her

FRA PLATEHYLLA: STERK NAKEN OG BILTYVENE - INGEN GUD INGEN HERRE FOR KJÆRLIGHETEN

1990.  Sonet ‎– SLP 15018

Fra mic.no:

Popgruppe fra Oslo, dannet i 1985. Bandet, som rappet navnet sitt fra californiabandet Stark Naked And The Car Thieves, besto fra 1990 av Leif Helgeland (vokal), Kristin Evjenth (vokal, synth, tamburin), Søren Jessen (gitar), Jan Kristiansen (trommer), Bjørn E. Pettersen (bass, gitar, keyb.) og Jan Lier (gitar, synth). Bandet startet som en duo med Helgeland og Lier i 1984, og hadde i de neste fire årene medlemmer som Jan Dahlen (gitar, vokal), Per Vestaby (bass) og Michael Krohn (trommer).

Lier og Helgeland spilte i 1990 inn albumet Ingen Gud, Ingen Herre, Alt for Kjærligheten, med bl.a. Vestaby og Dahlen, Ned Leukhard (gitar), Bjørn E. Pettersen (bass), Lars Lillo-Stenberg (gitar) og produsent Jørn Christensen.

Bandet fikk ros for sine raffinerte arrangementer og Helgelands ordrike, humoristiske og elegante tekster.

Min kommentar:

Jeg skal ikke skryte på meg noe nært kjennskap og vennskap til dette bandet. Oppdaget dem ved en tilfeldighet da jeg kjøpte en større platesamling i 2004 eller 2005.  Denne samlingen inneholdt et par av deres skiver. 

Jeg er jo en sånn som studerer platecover nøye.  I dette tilfelle viste det seg at det jeg trodde var et rent humorband var langt mer seriøst enn som så.  Jeg fikk se at her bidro musikere som Per Vestaby, Sigurd Køhn og Jørn Christensen m.fl. Ingen smågutter altså.  Det førte til at jeg, nysgjerrig som jeg er, var nødt til å spille et av bandets album i dag.

Jeg har oppdaget at dette er et prosjekt hvor dyktige musikere har det gøy.  De hadde det faktisk

så gøy at Nrk nektet spilling av låta «Sommerlykke» på grunn av noen tekstlinjer som statskanalen mente var av det grove slaget.  Du kan jo dømme selv.  Teksten finner du her.

Ja ja, så er det kanskje litt i overkant da.  Men vi Nordlendinger tåler da såpass.  Og la gå at tekstene ikke er direkte poesi.  Men bandet har det trivelig under innspilling, og helt sikkert under fremføring av sin musikk på svcener rundt om i landet.  Og godt humør og spilleglede har aldri tatt livet av et band. Tvert imot så smitter den gode stemningen over på publikum.  Jeg skulle gjerne sett bandet "live" når som helst.

Albumet rakk så vidt å besøke VG-lista i 1990.  Der ble de i 2 uker med en 14.plass som beste notering.

Her kan du høre albumet  på Tidal,  Wimp  og Spotify