NY MUSIKK PÅ VINYL: THEA & THE WILD – STRANGERS AND LOVERS

2014. JANSEN PLATEPRODUKSJON. JANSEN041

Fra platekompaniet:

Thea Glenton Raknes har, tross sin unge alder, lang fartstid i norsk musikkbransje. Hun har opparbeidet seg solid erfaring både som låtskriver, tekstforfatter, frontfigur og nå også som produsent. Og med prosjektet Thea & The Wild - som her albumdebuterer - leverer hun modig popmusikk som virkelig fenger.

Låtene på Strangers And Lovers befinner seg i et alternativt musikalsk landskap der lekne popmelodier mikses med elementer av synthpop og klassisk rock. Inspirasjonen til lydbildet kommer fra Theas kjærlighet til det organiske, med varm bass, lekne retrogitarer, analoge synther og fokus på melodi og rytmikk. Hennes særegne vokal fungerer som en ledetråd gjennom låtene, og det hele er lekkert produsert av Kenneth Ishak (Beezewax, Heyerdahl) og Thea selv. Ishak bidrar også som eneste musiker på albumet i tillegg til Thea.

Min kommentar:

Denne utgivelsen er faktisk ganske sjelden , --- --- i den forstand at det er svært sjeldent at vi i disse dager fåt et helt album med rendyrkede poplåter. Vil tro at flere av disse låtene er radiovennlige. 

Låtene fremstår som enkle, men fengende. Jeg vil tro at det yngre publikum vil like dette.

For min del ble det hele ganske ensformig og kjedelig. Men for all del – dama er musikalsk så det holder. Når det gjelder stemmen, så syns jeg prestasjonen er varierende. Det er de såre, sarte partiene hun mestrer best. Og da er hun virkelig god, men altså – ikke fullt så god på andre partier. Det er nok ikke det siste vi har hørt fra denne dama.

NY MUSIKK PÅ VINYL. HVITMALT GJERDE – VILLE VENNER

2014. K.Dahl Eftf. 5054196274214

Fra platekompaniet:

Da Hvitmalt Gjerdes selvtitulerte debutalbumet ble sluppet sommeren 2013, etter lang tids hype, viste det seg at bergensk surfrock faktisk har en naturlig plass i musikklandskapet. Siden den gang har det langt fra stått stille. To bandmedlemmer er ute, og én er kommet inn. Den "nye" trioen - Johannes Fjeldstad, Sturla Ulvenes Kverneng og Håvard Bakke - har via en kombinasjon av Ocean Sound Studio på Giske og Abbey Road Studios i London her fått på plass andrealbumet Ville Venner. Igjen med et helt unikt uttrykk. Så moro at det nesten føles ulovlig, så skranglete at det ikke burde gå an å samtidig være så tilgjengelig.

To av låtene på albumet er hentet fra spillefilmen Beatles (basert på Lars Saabye Christensens suksessroman) der bandet er med under alter egoet "The Snowflakes"

Min kommentar:

Dette låter ungt og friskt. Man blir tatt med tilbake til sekstitallet. Det er noe uskyldsrent over hele albumet. Kan være fordi at sektitallet var tiåret hvor jeg selv fremdeles var barn, og levde en relativt bekymringsløs tilværelse. Jeg har lett for å relatere musikk til mitt egent liv. Vi har jo alle vært eget soundtrack.

Låta «Et kyss Til» er skreddersydd for sekstitallet. Jeg får samme følelsen når jeg hører dette albumet som jeg i sin tid fikk da jeg så Monkees-serien på Tv. Altså musikk relatert til, kjekke unge gutter med det vi den gang trodde var langt hår, solfylte somre, avstandsforelskelser og sort/hvitt TV.

Åååå, det var ei fin tid. Takk til Hvitmalt Gjerde som på en fortreffelig måte klarer å skape stemning med sin musikk.

THE BUTLER

Fra platekompaniet:

Den sanne historien om butleren som tjente åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus.

I tre tiår jobbet Cecil Gaines (Oscar-vinner Forest Whitaker) som butler for blant andre Dwight D. Eisenhower (Robin Williams), John F. Kennedy (James Marsden), Richard Nixon (John Cusack) og Ronald Reagan (Alan Rickman). Ved å jobbe så nært på og for disse mektige mennene i Det hvite hus, ble han vitne til store, dramatiske endringer i amerikansk historie - og på sitt "usynlige" vis inspirerte han dem alle.

The Butler er basert på en sterk og sann historie som skildrer livet til en butler som hadde en unik orkesterplass til de store endringene i nasjonens historie; fra borgerrettsbevegelsen, Vietnamkrigen, Koreakrigen, Den kalde krigen og Watergate-skandalen, til drapene på Martin Luther King Jr., John F. Kennedy og Robert Kennedy.

Den stjernespekkede filmen er regissert av Lee Daniels, mangedobbelt Oscar-nominert for Precious i 2009.

Min kommentar:

Dette var en film etter min smak. Forest Whitaker er som vanlig helt enestående. Han finnes vel på min Top-10 liste over nålevende filmskuespillere. Men like gledelig er det at selveste Oprah Winfrey gjør en god figur i rollen som butlerens kone. Rollelisten inneholder en imponerende samling med kjente navn; - Hør bare her: Robert Williams, Jane Fonda, Vanessa Redgrave, John Cusack, Mariah Carey, Cuba Gooding Jr, Lenny Krawitz m.fl.

Det er en utrolig politisk, historisk reise for verden og en personlig reise for butleren vi er vitne til gjennom de to timene filmen varer.

Jeg er er gammel at jeg husker vår lærerinne fortalte at i USA måtte svarte og hvite, eller negre og hvite som vi sa den gang, kjøre forskjellige busser. Men den gang hadde vi ingen sto forutsetning for å forstå hva dette egentlig dreide seg om. Det var vel først da Sør Afrika ble sentrale i nyhetene at min generasjon våknet for alvor.

Selvfølgelig er filmen både rørende og sentimental. - Den er jo amerikansk. Men det er en viktig film sett nettopp i lys av det historiske bakteppet. Men den er så absolutt severdig.

DEADFALL

Regi: Stefan Ruzowitzky

Fra platekompaniet,no:

Skuespillere: Kris Kristofferson, Sissy Spacek, Treat Williams, Eric Bana m.fl.

Søskenparet Addison og Liza er på flukt fra politiet da de krasjer bilen i et voldsomt snøvær nord i staten Michigan. De kommer seg unna ved å skyte en politimann. De skiller lag og fortsetter til fots, Liza ender opp på et motell med en tidligere olympisk bokser som er på vei hjem til thankgiving hos sine foreldre

Min kommentar:

Her blir det iskaldt. Snø og is. Iskalde familieforhold, bortsett fra en merkelig incestgreie som slett ikke bygger denne filmen opp. Hadde ventet meg mer av disse skuespillerene. Har de liten pensjon, slik at de må spe på med sånt møl? Nei, dette er dårlig. Man har sett alt før.

Terningkast 1,5 ( et halvt poeng for en scene med tøff snøscooterkjøring, og et poeng for rollelista, ikke prestasjonene.

NY VINYL I POSTPASSA: SASSYBEAT – SNAKES AND LADDERS.

2014. Univelsal Norway. 3770451

Fra platekompaniet:

Tre år etter at de den gang 15 og 16 år gamle jentene i Sassybeat ble utnevnt til Norges nye pophåp under Bylarm i 2011, slipper de unge talentene endelig sitt debutalbum.

Med den Knut Schreiner-produserte hitsinglen "The Mouse And The Bear" bekreftet bandet at de hadde noe ekstra å komme med, og i kjølvannet av den eventyrlige starten har jentene fullført skolen, skrevet låter, spilt konserter og jobbet kontinuerlig med musikken - en modningsprosess som her resulterer i Snakes And Ladders, en imponerende popdebut som i tillegg til nevnte single også inneholder blant annet "Turn Around" og "Chances Of Chages".

Snakes And Ladders er produsert av Even Ormestad, Thom Hell og Erik Ljunggren. Med seg på plata har Sassybeat folk som Martin Horntvedt, Olaf Olsen, Karl-Oluf Wennerberg, David Wallumrød, Trond Mjøen, Marit Larsen og Jan Martin Smørdal. '

Min kommentar:

Det er en stor fordel med å ha ramla utenfor arbeidslivet. Man kan sitte hjemme på formiddagen og se på «God Morgen Norge». De presenterer nye norske plateutgivelser hver eneste dag. For noen måneder slapp to unge jenter fra Asker til på skjermen. Jeg skrudde opp lyden, og hørte vel gjennom innslaget et par-tre ganger. Syverent med harddisk slik at man kan repetere i det uendelige.

Da jeg hørte disse to jentene fikk jeg en opplevelse jeg har hatt kun en gang før, - og det var første gang jeg hørte Dollie-jentene. Det er noe ungt, friskt og meget musikalsk over disse. Du hører at de er samspilte og svært musikalske. Noen har vel også smmenlignet dem med M2M. Tror dette kommer av hvilken generasjon tilhøreren befinner seg i.

Apropos Dollie, Bjørnhov og Adria. Hør på albumets spor nummer 3 «Feathers». Får du, som jeg, assosiasjoner til «Which Witch» der?

Jeg er spent på hva fremtiden bringer for disse to talentfulle jentene. Håper de har et støtteapparat som fungerer slik at de to kan konsentrere seg om musikken, - og å ha det gøy.

JØRGEN JÆGER – KAMELONENE

Fra Tanum.no:

Kameleonene er andre bok om lensmann Ole Vik.

Lensmann Ole Vik er på vei til ferie i Hellas sammen med sin gryende kjærlighet, Hilde Ramnes. Men de kommer ikke lenger enn til Borg, hvor de dumper opp i et bankran. Alt går galt. Raneren tvinger Hilde med seg bort fra åstedet. Det hersker full forvirring, og verdifull tid går før politiet oppdager at det også har skjedd en kidnapping. Byen snus på hodet i en hektisk leteaksjon, men forgjeves. En ransbølge går over distriktet. To mennesker blir brutalt tatt av dage, og jakten på ranerne intensiveres. Samtidig må Ole kjempe mot intern uro i etaten. Han vet ikke lenger hvem han kan stole på, og i kulissene sitter en kynisk skikkelse - en sann kameleon.

Min kommentar.

Dette er den andre boken med lensmann Ole Vik, som jeg ble stormforelsket i da jeg leste den første boken med han i hovedrollen. Og for en start vi får - Det smeller, bokstavelig talt etter et par minutter. Turtallet øker, og tempoet og spenningen stiger gjennom hele boka. Vi blir enda bedre kjent med lensmannen og hans stab. Min begeistring for forfatteren og hans fiktive verden blir ikke noe mindre gjennom denne boka.

Nå er det bare å se fram mot neste bok. 

NY VINYL I POSTKASSA: BACKSTREET GIRLS – DEATH BEFORE COMPROMISE....

2014. VOICE OF WONDER. VOW186LP

Fra platekompaniet:

Backstreet Girls er et av norsk rocks mest seiglivede og legendariske band. I 2014 er det faktisk 30 år siden boogien begynte, og det må selvsagt feires med et nytt album. Death Before Compromise ... inneholder ti nye låter i kjent stil - her er det ingen ballader, bare rå og ekte rock'n'roll i beste Backstreet Girls-stil.
Sangene er skrevet av Petter Baarli og Bjørn Müller, med innspillingen gjort i Laidback Studio av Jørgen Granholt-Henriksen og i Badabing Studio av Robert Hauge. Sistnevnte har også produsert og mastret albumet. 

Min kommentar:

Utrolig hvor mye glede man kan få ut av 10 låter med boogie-rock. Det svinger fra første til siste taktslag. Det er umulig å holde rockefoten rolig. Jeg er virkelig imponert over at disse gutta har klart å holde koken i 30år. Siste gang jeg så dem live var i forrige årtusen. Å jeg må vel være så pass ærlig å si at de så ikke riktig kjernesunne ut den gang. Sånn sett så kan vi sammenligne dem med Stones.

Etter å nå ha hørt gjennom plata flere ganger, så er jeg av den oppfatning at dette er en av de beste skive bandet har gitt ut. Det lover godt for de neste 30 år.

Les gjerne denne artikkelen i VG om bandets 30 år  .http://www.vg.no/rampelys/musikk/musikk/backstreet-girls-fyller-30-aar-og-gir-seg-ikke-det-er-alltid-ei-ny-laat/a/23283491/

KEITH RICHARDS - LIVET

Haugenboks omtale:

I boka forteller artisten om sitt stormfulle liv og sin karriere som artist og låtskriver i The Rolling Stones. Vi får blant annet høre om oppveksten i etterkrigstidas London, møtet med Mick Jagger, rockens opp- og nedturer, kvinner, alkohol og narkotikaproblemer. Med register.

Forlagets omtale:

Som gitarist og låtskriver i Rollling Stones var Keith Richards med på å skape låtene som skaket verden, og han levde - og lever fortsatt - det ultimate rock' n roll-livet. Nå forteller endelig hovedpersonen selv om sitt stormfulle liv - fryktløst og uten filter.


 
Min kommentar:
Jeg kan ikke la være å undres. Hvor mye kan en menneskekropp tåle?

Keith Richard fremstår ikke akkurat som noen sunnhets apostel. I boka forteller han åpent om sitt bruk og misbruk av det meste. Og når vi så hører at han startet bekjenntskapet med de ulike stoffer så langt tilbake som tidlig sekstitall da lar jeg meg nesten imponere. Ja, jeg er imponert over at denne mannen, for et første har overlevd, men tilsynelatende har beholdt vett og forstand. Stones golder fremdeles en og annen konsert. I tillegg så har gitaristen sine egne prosjekt. Utrolig! Jeg skulle gjerne sett hvor mange 71-åringer som kan holde følge med denne skinnmagre musikeren. 

Jeg er særlig begeistrert over Keiths fortellinger fra barndommen i en engels landsby. Vi blir også presentert for hans bukett med kvinner. Det virker som om han er ganske så ærlig i sine framstillinger. Det samme opplever jeg når han beskriver sine opplevelser og forhold rundt dop. Men bokas hovedbudskap er, som jeg leser og forsår det, at
------------------------------- «Størst av alt er kjærligheten til musikken».-------------------------------

Han sier at « Det eneste jeg er totalt avhengig av er musikk. Alt annet har jeg klart å slutte med etter avvening. Men musikken har jeg for evig». Gode ganle Keith er nok inne på noe vesentlig der.
Nå må jeg nesten sette på ei Stones-skive. Boka anbefales selvfølgelig. En sterk biografi av en usedvanlig sterk gitarist.

MUSIKK PÅ VINYL: JENNY HVAL – INNOCENCE IS KINKY

2013. RUNE GRAMMOFON. RLP 1432.

Fra platekompaniet:
Jenny Hval, tidligere kjent som Rockettothesky, slipper sitt andre album under eget navn. Forgjengeren Viscera (2011) fikk fantastiske omtaler og havnet på en rekke lister over årets album i 2011, deriblant i Uncut og The Wire. Dette er oppfølgeren, innspilt i Bristol og produsert av PJ Harveys produsent og nære samarbeidspartner, John Parish.
Fascinerende, hypnotiske Innocence Is Kinky vever intelligent og eksperimentell pop med innslag av mytologi, teori, kjønnspolitikk og improvisasjon. Uttrykket er ambisiøst, men intimt - som på det delikate sporet "Mephisto In The Water", av Pitchfork kvalitetsstemplet som et av deres utvalgte "Best New Tracks".
Som forfatter av de særpregede bøkene Perlebryggeriet (2009) og Inn i ansiktet (2012) har Hval markert seg som en spennende ung stemme i norsk samtidslitteratur, noe som i høyeste grad også kan sies om hennes musikktekster. Sjelden vare i dagens popmusikk, eller for den saks skyld andre sjangere. Med utgivelsen Innocence Is Kinky og dens kombinasjon av fengslende melodier, musikalsk særpreg og sanselige tekster framstår hun som en av samtidens mest unike og interessante artister.



Min kommentar:
Første gang jeg hørte om Jenny Hval var i 2011. Jeg snakka med en kar som hadde vært på Trænafestivalen og fått sitt ivs konsertopplevelse. Og artisten jo, det var Jenny Hval. Jeg har ingen mulighet til å dra på Trænafestivalen, men følger likevel med. Jeg kjenner til at publikum der ute er unikt, og de forlander at artistene må levere. De har nå i en årrekke hatt kremen av kremen av norske artister på gjestelista, så her nytter det ikke å stille uforberedt. 

 Jeg er glad for at denne karen fortalt meg om Jenny Hval. Hittil hadde dama fllydd under radaren min. Men da denne skiva kom i 2013 så la jeg inn forhåndsbestilling. Og for en overraskelse !!!! Indierock, stod det som sjanger. Men her fikk jeg så uendelig mye mer. Slett ikke ille for ei kjerring som meg som er litt redd for at indierock kan bli litt kjedelig i lengden. Denne bekymringen var grunnløs i dette tilfelle. 

Hva får du om du tar en porsjon Kate Bush, en halv porsjon Nick Cave, en dråpe Enya og en dæsj Andrej Nebb? Jeg vil tro at du får noe tilnærmet Jenny Hval. Men det ville vært godt gjort å komme fram til akkurat denne blandingen. Og det skal Jenny ha ros for. Og enda mer ros skal hun har for at det låter bra. Vel er det hele noe uvant i starten. Men nå, etter flere gjennomspillinger, så begynner jeg å forstå, og fremfor alt like damas abstrakte popkunst. Men det er krevende muikk å lytte på. Men utfordinger kan være spennende. Tør du ta utfordringen?

SPLITTER NY VINYL: EINAR STRAY ORCHESTRA – POLITRICKS

2014. RIOT FACTORY. RFAC71.

Fra wikipedia:

Einar Stray (f. 1990) er en norsk musiker fra Sandvika, utenfor Oslo. Stray er mest kjent for det kritikerroste bandet Einar STray Orchestra, som mottok gode kritiker for sitt debutalbum "Chiaroscuro" (2011). Foruten å spille i bandet til Moddi, er Einar også medlem i indie-julebandet

Sunturns.

Min kommentar:

Som vinylsamler skaffer en seg venner over hele verden. Det var faktisk en amerikaner som gjorde meg oppmerksom på artisten Einar Stray. Det var tidligere i sommer at jeg mottok en mail fra Gary hvor han ba meg kjøpe alt jeg kunne finne av mr Stray , og sende rubbel og bit til USA. Jeg ble selvfølgelig litt nysgjerrig, men interessen ble for alvor vekket da jeg fant en vinylplate hvor han spiller med en av mine absolutt favoritter, nemlig Moddi. Dette er et strålende eksempel på hvordan man oppdager nye artister ved hjelp av andre samlere. Jeg fikk et nytt bekjentskap av Einar Stray i bytte mot Moddi, som dro som ei vinylplate over Atlanteren.

Hvordan skal jeg så forklare Einar Strays musikk slik det låter i proskjekt Orchestra . Om jeg forenkler det litt, så kan jeg våge meg på påstanden om at et låter som en krysning mellom syttitallets progrock og kammermusikk. Musikken er i perioder mektig og fyldig. Men det er store variasjoner. Jeg liker det mektige, og har på følelsen at vi vil høre mye mere fra denne musikeren. Jeg tror han er i ferd med å finne sitt uttrykk for Einar Stray Orchestra. Einar Stray alene er en allsidig musiker, og nytter av den grunn fordeler ved å spille i forskjellige band og prosjekter. Jeg håper at dette bandet vil rendyrke det vi aner på denne skiva. Hører du Einar: "Jeg vil har mere mektig progg-kammer. På forhånd takk".

JØRGEN JÆGER – SKYGGEJAKTEN.

Forlagets omtale:

Mange er misunnelige på grunn av den formuen som skraphandler Ingolf Holgersen har bygd opp gjennom et langt liv, og mange synes han er kald og overlegen. De vet imidlertid ikke at han har diagnosen schizofrenparanoid, og at han i perioder tror at han blir forfulgt av alt og alle. Når Holgersen ringer sønnen Cato og forteller at en person har skutt etter ham, tror Cato at faren er syk igjen. Familien stiller seg avventende, og skritt for skritt drives Holgersen inn i sykdommen. Når katastrofen inntreffer, går lensmann Ole Vik grundig til verks. Han finner ingen spor etter den mystiske angriperen. Saken skal henlegges, da et meget uvanlig spor dukker opp ... "Skyggejakten er en av de beste norske kriminalromaner jeg har lest på riktig lenge." Kjell Einar, Øren Haugesunds Avis "Det går lenge mellom hver gang jeg setter natten på vent til fordel for en krimbok, men med denne måtte jeg bare gjøre det. Dette var altfor bra til å legge til side." Bergensavisen "Lovende og underholdende." Kurt Hanssen, Dagbladet Skyggejakten er første bok om lensmann Ole Vik

Min kommentar:
Det er alltid hyggelig når man blir presentert for nye mennesker.  Dette gjelder også forfattere og nye krimhelter, - slik som jeg har blitt gjennom denne boken. Det føles som om jeg har fått en ny bestevenn i lensmann Ole Vik. Han er akkurat en sånn kar som jeg gjerne skulle hatt som en bestevenn, eller en klippe i min tilværelse. Lensmann Ole Vik er en hedersmann av den gode gamle sorten, selve personifiseringen av trygghet og medmenneskelighet.
Vi befinner oss i den fiktive småbyen Fjellberghavn. Jæger gjør altså som flere andre krimforfattere, bl.a. Håkan Nesser. De lager sine byer og tettsteder hvor deres hovedpersoner bor og virker.
Jeg blir fenget av boka. Den er i enkelte kapitler så spennende at jeg nesten mister pusten. Litt kjipt at jeg løser gåten litt tidlig i handlingen. Men det spiller egentlig ikke så stor rolle, for jeg får jo ikke bekreftet mine antakelser før helt mot slutten uansett.
Selv om denne boka er noen år gammel, så har jeg altså gått glipp av denne utgivelsen. Men det gjør ingen verdens ting, for nå har jeg en liten stabel med bøker av denne, for meg, nye norske krimforfatteren som jeg kan lese uten å må vente måneder og år på neste utgivelse.
Jeg anbefaler med dette gjerne Jørgen Jægers bok til alle som setter pris på norsk krim

TUSEN GANGER GOD NATT

Fra Cdon.no:

Rebecca er en av verdens fremste krigsfotografer. Når hun følger en kvinnelig selvmordsbomber i Kabul, tar hun for store sjanser og blir alvorlig skadet. Hjemme orker ikke hennes mann og døtre lenger tanken på at hun lever i livsfare, og de stiller henne et ultimatum: jobben eller familien.
Hovedrollene i dette kritikerroste dramaet spilles av Oscar-vinner Juliette Binoche og den danske Game Of Thrones-stjernen Nikolaj Coster-Waldau. I andre roller finner vi blant andre Mads Ousdal og Larry Mullen jr (U2).
Filmen er i stor grad basert på regissør Erik Poppes egne erfaringer som fotograf i konfliktområder. Han jobbet for VG og Reuters på 80-tallet, og de senere årene for blant annet Flyktninghjelpen.

Min kommentar:

Det er et imponerende stjernelag med skuespillere Erik Poppe har fått med seg på denne produksjonen. Og den aller, aller beste er selvfølgelig Juliette Binoche. I denne filmen er hun bedre enn noen gang tidligere. Og det sier ikke så lite. Vi snakker her om damen som fikk Oscar for sin rolle i «Den Engelske Pasienten».

Poppe kunne ikke ha gjort et bedre valg. Juliette passer perfekt til rollen som krigsfotografen som elsker sin jobb så høyt at hun dras mellom jobben ute i farlige områder og det normale livet hos familien hjemme. 

Dette er en usedvanlig sterk film hvor vi kommer tett på hvert enkelt medlem av fotografens familie. Rebeccas jobb påvirker selvfølgelig både henne selv, mann og barn. Og det er sterk å se hvordan de reagerer og sliter både som familie og som enkeltmennesker.

Det er utrolig at noen vil påta deg den viktige og farlige jobben det er å formidle nyheter fra krigsutsatte områder i verden til oss som heldigvis kun opplever dette gjennom media.

Selvfølgelig måtte denne filmen få Amanda for årets beste film. Så får vi inderlig håpe at Poppe også for fremtiden får finansiert sine fremtidige prosjekter, - uansett regjering (Jf takketalen).

For en gangs skyld stoppet jeg ikke filmen før hele rulleteksten var over, takket være Ane Bruns vakre sang. Se videoen nedenfor hvor du får både sangen og glimt fra filmen,  - men fremfor alt :  Se filmen!!

GÅTEN RAGNAROK

Fra Platekompaniet:

I denne storslåtte norske eventyrfilmen følger vi en arkeolog som er i ferd med å løse et av de største mysteriene fra vikingtiden. Filmen huser et stjernelag av skuespillere, og i de mest sentrale rollene ser vi Pål Sverre Hagen, Nicolai Cleve Broch, Bjørn Sundquist og Sofia Helin.
Arkeologen Sigurd Svendsen (Hagen) har viet sitt liv til å løse de 1000 år gamle mysteriene fra Osebegskipets gravkammer. Når han finner spor som peker mot den største myten av alle, myten om Ragnarok, blir Sigurd besatt av tanken om at Oseberggraven skjuler svaret på opphavet til historien om vår egen undergang. En mystisk runestein med spor etter Osebergvikingene avdekkes i Finnmark og fristelsen blir for stor: Sammen med to kolleger og sine to barn legger Sigurd ut på en ekspedisjon som leder dem dypt inn i Ingen-Mannsland - et avsperret område mellom Norge og Russland.
Eventyret får en dramatisk endring når de gamle runene viser seg å få ny mening og hemmeligheten de avdekker er langt større og mer skremmende enn noen kunne drømme om. Nå må Sigurd må ta sitt livs viktigste avgjørelse: Hvor langt er han villig til å gå og hvor mye er han villig til å ofre i jakten på svaret som til slutt kan lede til deres egen undergang?

Min kommentar:

Å jøye meg – for en filmopplevelse. Jeg er overstadig begeistrert etter å ha sett denne filmen. Det eneste som bekymrer meg er at adrenalinnivået i kroppen er så pass høyt at det kan bli vanskelig å sove på noen timer. Og klokka er allerede fem tidlig en morgen. Men pytt, pytt. Jeg ofrer det meste for en slik opplevelse. Jeg er ingen tilhenger av eventyrfilmer. Jada - jada, jeg vet det – er nok sikkert blitt for gammal og sær. Men nygjerrig som jeg er, så må jeg få med meg det som finnes av nye norske filmer. 

Jeg blir betatt allerede i åpningsminuttene. Jeg blir invitert med Pål Sverre Hagen og Nicolai Cleve Broch på tur, og når feren går til Finnmark og vi blir møtt på flyplassen av selveste Bjørn Sundqvist og Sofia Helin (Saga fra TV-serien Broen), så kjenner jeg meg skråsikker på at dette blir en fin tur.

Naturen er storslagen, men uhyggen kryper oppover ryggraden etter bare noen minutter. Dette blir spennende.

 Jeg, - som ser lite av denne typen film – lar meg imponere av dataanimasjonen. - Eller filmtriks som vi sa i gamle dager. Min far, var kinomaskinist, og det hendte at jeg var med han når han klargjorde filmer for visning. Det kunne da hende en at jeg fikk se scener og bilder som var beregnet på en annen aldersgruppe. Da sa alltid pappa. ”Det er bare filmtriks”. Og dermed var det hele ufarliggjort. Vi må huske på at på selstitallet var vi ikke vant med så mange inntrykk. Vi hadde filmframvisning på 17.mail og juletrefesten, samt en og annen barnefilm. Og da var det helst tegnefilmer. Jeg var 9 år første gang jeg så fjernsyn. Tenk deg hva en 9-åring i dag har fått av inntrykk via PC og TV.

Tilbake til Ragnarok. La nå så være at et par rollefigurer og handlingen rundt dem er forutsigbare. Filmen gir oss likevel scener og en story vi kan glede oss over, fulgt av en fortreffelig lyd. Denne virker ti og med på hjemmebane. Når det rører på seg i jordas indre, så dundrer det fra kjeller til loft i heimen.

Jeg håper at vi får mange fler norske filmer i denne sjangren. Vi bør utnytte vår egen historie fra Norrøn mytologi og vikingetiden.

Dette er en film for hele familien.Husk: Skru opp volumet. 

NY MUSIKK PÅ VINYL: CLAUDIA SCOTT – FOLLOW THE LINES

2014. VOICES OF WONDER. VOW187LP

Fra Platekompaniet:

Claudia Scott er blant Norges fremste sangere og låtskrivere innen såkalt americana, den countryinfluerte musikken som også har tatt opp i seg elementer fra bluegrass, gospel, soul og rock. Hennes femte soloalbum, Follow The Lines, er spilt inn i Velvet Recordings i Spydeberg sammen med lydtekniker, produsent og musiker Lars Voldsdal. Med er også et knippe av Norges ledende, yngre americana- og rockemusikere.
Albumet er en tilbakekomst til det melodiøse og rocka uttrykket Claudia Scott startet med for 20 år siden: Hun både følger linjene og sørger for at sirkelen ikke brytes. Scott-fansen vil høre at Follow The Lines er vesentlig annerledes, ikke minst tøffere og langt mer gitarbasert, enn de tre foregående albumene som hadde et gjennomgående lavmælt og atmosfæriske preg.

Min kommentar.

Jeg var 15 år da jeg kjøpte min første plate med Claudia Scott. Da sang hun med faren sin, Clive Scott, og gruppa Skywegians. Låta het "I'll be waiting for you my love", Den singelen snurra jevnt og trutt på min platespiller, en Philips Bambino, som jeg hadde kjøpt for konfirmasjonspengene.

Ettersom jeg er jevngammel med Claudia, har jeg fulgt henne opp gjennom årene. Og i 2009 fikk jeg endelig oppleve dama live på Nevernes Rock Night. Hun er en meget dyktig musiker. I tillegg er hun meget hyggelig. Jeg har vært så «heldig» å møte henne i hennes andre yrke. Hun jobba som nattevakt på et sykehus jeg var pasient på for en del år siden. Jeg har minner om mange hyggelige nattlige samtaler.

Når det gjelder plata «Follow The Lines», så er dette «hel ved». - Et godt håndtverk tvers gjennom. Alle låtene sitter som et skudd. Og ingen kan som Claudia bevege seg i dette landskapet som er en mix av country, pop og rock. Claudia mestrer alle stilarter. Hun er stø, sikker og uhyre musikalsk.

BLACK WATER

Fra coveret

På et av de siste stedene der krokodiller blir stadig fler, øker også antall mennesker. Den vanvittig spennende BLACK WATER er basert på en sann makaber tragedie der oddsen talte til naturens fordel. Tre turister og deres guide begir seg ut på fiskesafari langs nord-australias mørke sumper. Når båten plutselig velter som følge av et krokodilleangrep flykter de som kan opp i nærmeste tre. Nå har de to alternativ – å svømme hele veien inn til land eller vende tilbake til den opp/nedvendte båten. Men krokodiller er revirdyr og et sted i nærheten ligger elvens rovdyr.

Min kommentar:

Filmen er guffen. Megaguffen. Men så finnes det vel ikke eklere dyr enn krokodiller på denne kloden. Filmen er forutsigbar og enkel. Men likevel så er den ganske spennende. Jeg har vekselsvis holdt pusten og hyperventilert i halvannen time.

Jeg er ikke så godt kjent med australske filmer, så derfor er skuespillerne totalt ukjente. Bortsett fra at jeg mener å dra kjensel den ene mannlige, kjekke, skuespilleren. Men det er noe med australske filmer. Er det språket kanskje? Det hele er litt mer lavmelt enn amerikanske produksjoner.

Er det derfor at jeg blir sittende å se på en film der rollelisten blir spist opp en etter en. Og de som lever lengst benytter seg at sine avdøde venners kroppsdeler for å lokke til seg krokodiller.

Jeg føler meg nesten litt sjuk som i det hele tatt bruker tid på dette.

Terningkast: 3 for første halvdel, men filmen ramla ned til en 2'er på slutten.

NY VINYL I POSTKASSA I DAG: SPIDERGAWD

2014. BIG DIPPER. VODU2CGR034Y

Fra Platekompaniet.no

"En herlig motsats til det glatte, gjennomproduserte popmaskineriet vi hører på radioen hver eneste dag. Og, ikke minst, det låter utrolig bra!" - Aftenposten

Spidergawd er intet mindre enn en supergruppe fra Trondheim. Per Borten (Cadillac, Moving Oohs), Kenneth Kapstad og Bent Sæther (Motorpsycho) og saksofonist Rolf Martin Snustad (Hopalong Knut) kverner sammen ut høylytt rock for massene. Tenk like deler breibeint ørkenrock og skamløs riffing ala historiske storheter som MC5 og Grand Funk og du er inne på essensen av Spidergawd.

Min kommentar:

Dette er en av de lekreste vinylutgivelser jeg har sett noen gang. Her har jeg en knallgul 180grams vinylskive liggende i en rød, tykk plast innerpose. Coveret er av solid papp med farverike illustrasjoner. Det følger selvfølgelig CD med, for oss som vil spare litt på vinylen. Alt dette ligger i et plastomslag hvor bandnavnet er trykket i sølv på utsiden. Kan det bli bedre. Jo, jeg savner fremdeles tekster.

Dette er musikkopplevelsen for deg som digger, gitarbasert rock'n roll, Black Sabbath, Thin Lizzy og alle de andre gamle syttitallsheltene.

Personlig er jeg nesten litt satt ut, rett og slett fordi dette er noe av det beste jeg har hørt på veidig, veldig lenge. Bandet holdt konsert på Kred i Brønnøysund sist vinter. Jeg kunne ikke dra, men jeg håper inderlig at det var stinn brakke og god stemning slik det kan være. For musikken blir ikke stort bedre enn dette. 

A LOT LIKE LOVE

Fra platekompaniet.no:

Skuespillere: Ashton Kutcher , Amanda Peet, m.fl.

Kan man fortsette å være venner etter at man har hatt sex? For det er akkurat det Oliver (Ashton Kutcher) og Emily (Amanda Peet) blir etter et kort, men intenst kjærlighetsmøte. I årene som kommer fører livet dem sammen gang på gang - men det er aldri rett timing for en romanse. Spørsmålet er om Oliver og Emily noensinne vil innse at de faktisk er som skapt for hverandre...
Nigel Coles (Kalenderpikene, Saving Grace) A Lot Like Love er en moderne og herlig romantisk komedie om skjebnen og den vanskelige grensen mellom kjærlighet og vennskap. Oliver og Emily spilles med innlevelse og sjarm av Ashton Kutcher (The Butterfly Effect) og Amanda Peet.

Min kommentar:

Det er ikke så ofte jeg ser på romantiske komedier. Ofte så skjer det ufrivillig,  Dvs at jeg har selskap i stua som låner fjernkontrollen.

Siste gang jeg bevisst valgte en romantisk komedie da jeg var på kino og så var «Kvinnen i mitt liv» med Thomas Gjertsen. Så det nærmer seg vel ca 10- 12 år siden.

Historien har vi både hørt og sett før. Enkelte bruker altfor lang tid for å finne ut at det faktisk er de to som hører sammen. 

Konklusjon:  Kjedelig, kjedelig kjedelig.

Terningkast 2,5

NY VINYL I POSTKASSA. MAJOR PARKINSON - SAME

2008/2014. DEGATON RECORDS. DRLP1722

 

 

Fra wikipedia.no:

Major Parkinson er en norsk rockegruppe med base i Bergen Stemmen i bandet er derimot fra Odda og Hardanger.

Sommeren 2006 ble bandet invitert til å spille inn debutplaten i Radio Star Studios av produsenten Sylvia Massy, som også har jobbet med artister som Tool, Johnny Cash, Seigmenn og Animal Alpha.
25. august 2008 slapp bandet det selvtitulerte debuten Major Parkinson, til gode kritikker i norske media. Denne utgivelsen ble fulgt av en lang rekke konserter i inn- og utland, blant annet tre separate opptredener under By:Larm 2009, og under festivalsommeren samme år delte Major Parkinson hovedscenen på Hovefestivalen den 25. juni med blant andre Faith No More og Disturbed.
De spiller energisk rock basert på flere sjangere – fra melodiøs klassisk pop til prog og hardcore.

Min kommentar:

Denne skiva har nesten alt hva jeg ønsker av en vinylutgivelse.: - Et nydelig utbrettscover med fantasifulle illustrasjoner, tekster følger med og , det aller viktigste, god musikk. Jeg er av den oppfatning at alt dette må være tilstede om jeg skal gi en utgivelse full pott. I dette tilfellet sier jeg god musikk. Ifølge den gamle karakterskalaen, Ng, G, Mg, Sg, - så er dette musikk sånn midt på treet for min del. Ser at det sies at bandet spiller progg. Jeg er bare sånn delvis enig.

Derimot leste jeg et sted at følgende er sagt/skrevet om Major Parkinson:

«Great band from Norway! A blend of Tom Waits and Björn Dählie».

Dette kan jeg i hvert fall delvis slutte med til. Hører «Tom Waits», men er usikker på hva vedkommede mente med «Bjørn Dæhli». Det var kanskje det eneste norske navnet vedkommende visste om. Jeg for min del får litt assosiasjoner til gamle Jonas Fjeld Band, særlig på låta «it's a Job».  (Se og hør youtube-klippet nederst i denne posten).

Meget mulig at dette er ei plate man må venne seg litt til - slik jeg måtte gjøre med Tom Waits platene på slutten av syttitallet. Foreløpig sitter ikke musikken helt i øregangene for min del.  Men for all del - jeg er begeistret, - men ikke overbegeistret slik mange virker være.  Jeg er bare sånn passe begeistret.

 

Dette albumet kom ut i 2008. Men jeg tror ikke at det kom på vinyl da. Jeg kjøpte mi skive her om dagen, og 2014 står som utgivelsesår på den. Flott at norske band gir ut tidligere utgite album på vinyl. 

 

NY VINYL I POSTKASSA: ÅGE ALEKSANDERSEN & SAMBANDET – SUKKER OG SALT.

2014. WARNER MUSIC. 5054196204020

Fra platekompaniet.no:

Sukker Og Salt inneholder ti nye låter fra nasjonalskald Åge Aleksandersen og hans samband. Den drivende gode singlen "Veien hjem", med bidrag fra Henning Kvitnes og Violet Road, bærer bud om noe stort - og i tillegg har gjengen med seg gjestene Kari Rueslåtten (på låta "Kjæresten min") og Dalakopa (på "Kveldsol").
Albumet ble innspilt i Øra studio som ligger i tredje etasje i selveste tårnet til Åge, ved dampskipkaia i Trondheim. Åge har selv produsert albumet. 

Min kommentar:

Jeg har lest et sted at dette albumet er som Åges eget liv, -høye fjell og dype daler. Jeg kan forstå sammenligningen.

For meg så fremstår dette som et svært nært og personlig album. Åge inviterer oss med på party i platas første spor. I selskap med Violet Road og Henning Kvitnet tar han oss med på en heidundrende fest, hvor det oser av spilleglede og høy partyfaktor. Når vi så er passe varme i trøya, så tar Åge ordet: - Han har noe på hjertet. Først tar han for seg det aller viktigste – kjærligheten, eller for å være mer presis, - den livslange kjærligheten. Her får han hjelp av Kari Rueslåtten. Og vi vet fra før at Åges duetter slår an. Tenk bare på de han han fremfør med bl.a. Lynni Treekrem og Anne Grethe Preus. Neste låt blir nesten litt morsom akkurat i år da Trøndelag/Nordland har hatt tidenes sommer, akkupagnert av Åges betraktninger om en vanlig norsk sommer. Skivebom tekstmessig i år. Men vi kan kanskje takke Åge for årets sommer......

Ved hjelp av «Dalakopa» gir Åge oss nok en låt med høy allsangfaktor når de sammen drar i gang låta «Kveldsol». En enkel sang hvor Åge synger om å se seg tilbake. Den virker som oom han er rimelig tilfreds.

Men så – i neste låt «Kari og Knut» så sparker Åge til de som måtte føle seg truffet. Her tar han et politisk og allment oppgjør med dagen innvandringssituasjon i Norge, men han trekker paralleller til Norges utvandring til Amerika den gang det var nødvendig for mange.

B-siden åpner med nok en kjærlighetssang, - til kona, familien og hjemstedet. Der vi andre sier «Borte bra, hjemme best», klarer Åge å fortelle oss dette i flotte vendinger som den poet han er.

Albumets lengte låt, «Svarttrosten» er 7 minutter lang. Altså godt over normal singellengde og vanlig spilletid i radio. Jeg mistenker Åge for å ha gjort denne låten s lang for å få oss til å stoppe opp å tenke litt. Det er ikke tvil om hva han skriver om:

«Mange vakre lys

på himmelen et sted

77 på den 22.natt»

En sterk tekst og en vakker låt.

Vi gjør så et kvantesprang til neste melodi hvvor Åge gir oss en sensasjonell opplysning. Rockere blir også besteforeldre. - Tenk det. For førte år siden ble ungene i Namsos skremt av åge og hans kamerater i Prudence. Tror om Mina ville blitt skremt av bestefar Åge? Så følger det enkleste visdomsordet av dem alle, «Carpe Diem». Ja, Åge sier det selvfølgelig ikke rett ut. Han pakker det inn i vakre trønderske ord. Men jeg håper og tror det ar det han mener. Hvis ikke, har jeg nok misforstått mye.

Vi avslutter ved å gå tilbake til samme festen som åpningssporet bød på, men vi er litt klokere nå, og Åge varierer med å skru ned tempoet litt sånn på tampen av festen.

Personlig synes jeg dette er det beste albumet Åge har lagd på mange, mange år.

Om du hører albumet på Wimp, Itunes o.l.så får du 3 låter i tillegg.

DAGENS GAMLE LP: PRUCEL - EASY PIECES

1975. PHILIPS. 6317 033

Fra rockipedia:

Mdlemmene i bandet kommer fra Nordstrand og bandet ble dannet i 1968. Opptrådte både på Kalvøya (1971) og på Ragnarockfestivalen (1974). Deres eneste LP kom året etter Ragnarock-opptredenen. Og hadde sine klare progreferenser. Men live var de betydelig mer variert enn som så. Oppløst 1975. 

Min kommentar:

Her er nok et band fra «den norske gullalderen» Bandet ble danna i 1968. Deres eneste album kom i 1975. Musikken på dette albumet vil jeg legge under kategorien «progg. De som husker live opptredener med dette bandet, bl a fra Kalvøya og Ragnarock, sier at de spilte mer variert musikk, enn man skulle tro ut fra dette ene albumet. Er det noe som heter leken progg? I tilfelle hører jeg litt av det på denne skiva. Bandet har en spilleglede som er merkbar gjennom vinylen. Plata er spilt inn hos Arne Bendiksen. Albumet er produsert av Nils B Kvam. 

Heldigvis har en av mine gode vinylvenner lagt ut hele albumet på Wimeo. 

Du finner det her

https://vimeo.com/85476543

NESTEN NY MUSIKK: JAN-HENRIK KULBERG – SOL OVER TORGET

Fra Lierposten –

Utgivelse 26. august 2013 på iTunes, Spotify, Wimp og andre digitale tjenester. Albumet er innspilt, mikset og mastret av Felix Johansen (Kulbergs tidligere artistnavn) i Popcorner, Lier. Låten «Sol over torget» er innspilt og mikset av Sven Ohrvik i studio Virkeligheten på Konnerud, og Felix Johansen i Popcorner. Jan-Henrik Kulberg står for vokal, gitarer, keyboards, munnspill, trekkspill, mandolin, perkusjon, loops og samples. Datteren Marie Hvamb Kulberg bidrar med vokal på «Sol over torget» og «Alt er stille».

Min kommentar:

Alltid spennende med nye artister. Oppdaget denne skiva da jeg var innom mitt daglige besøk på norske utgivelser på Wimp.

Ble ganske så overraska da tonene strømmet ut i hodetelefonene. Dette låt som syttitallet. Gitar, munnspill, en sart mannstemme som fremfører tekster med snert. Kan minne litt om tidlig Ole Paus (før han ble hes) og Øystein Sunde. Samtidig så er det noe søndagskoleaktig over tonene. For meg, som kun kan tre grep på gitaren, så høres det ut som om jeg kan spille med. For det høres så lett ut. Og det er det som er så deilig.

Prøyssen kunne også, om vi skal tro ryktene, kun tre grep.

Og det holder i massevis, for meg – for Prøyssen , og i hvert fall for Jan-Henrik Kullberg. Skulle ønsket meg ei vinylskive , men jeg mistenker at det står på penger. Om jeg vinner i lotto neste helg, så skal jeg finansiere utgivelsen av vinyl.

Terningkast: 5

KULE KIDZ GRÅTER IKKE..

Fra cdon.no:

Anja er ei livlig og tøff jente som elsker fotball. Klassekameraten Jonas liker ikke at jenter spiller fotball og særlig ikke når de er så flinke som Anja. Jonas prøver å gjøre livet surt for Anja og vennene hennes, men hun synes han er dum og tøyser bort ertinga hans uten å skjønne at Jonas egentlig er forelska i henne. Så blir Anja alvorlig syk. Hun nekter å la seg knekke. Hun vil samtidig legge planer for fotballaget, trene til skoleturneringen og delta på leirskole. Anja oppdager også at det kribler litt ekstra i magen og at Jonas ikke er så teit som hun egentlig trodde. Etter hvert blir Anja for syk til å delta i fotballturneringen, men da har Jonas en helt spesiell overraskelse i vente for henne.

Min kommentar:

Dette er ikke filmer man ser for underholdningens skyld. 

Men virkeligheten kan slå en i bakhodet når en minst forventer det. Og det aller værste er når et barn får en alvorlig diagnose. Jeg lar meg imponere av de unge skuespillerne i denne filmen. De gjør sitt til at filmen fremstår som ekte. Jeg er litt i tvil om troverdigheten av scenene fra sykehuset. Er virkelig leger og pleiere så enestående? Jo, det er de sikkert .... Men har de så god tid til hver enkelt pasient? La oss håpe det. 

Dette er en uendelig trist film, men samtidig en vakker film. En vakker film om hvordan sykdom rammer, ikke bare familien, men venner, skoleklasse og lærere. Mest mest av alt er dette en film om samhold, vennskap og kjærlighet.

P.S.   Filmmusikken er skikkelig kul. 

NY VINYL I POSTKASSA: CAPTAIN WALKER – WAY BACK HOME

2014. BOBFLOAT . RC01CW01LP

Fra bigdipper.no:

Guilty Pleasures ble det kalt en gang i tiden, det å rote i 10 og 20-kronersbunkene på f.eks Ringstrøms Antikvariat å finne seg plater med Toto, Poco, Air Supply, Dire Straits, America og Lava. I dag er denne musikkformen for lengst renvasket og tatt inn i kred-varmen, man aksepterer lett at bassisten holder instrumentet høyt og har litt rare bukser så lenge musikken er god. Vi tipper gutta i Captain Walker har brukt mye tid i plateantikvariater og gjerne plukket opp skiver med de ovennevnte for dette er harmonirikt, funky, sjelfullt, velspilt og rett og slett steinbra. Bandet spiller en form for nedtonet americana/powerpop, som vi tror vil gli rett inn i øregangene på fans av såvel Teenage Fanclub som Supertramp. De er vel på en måte flinkiser men har samtidig en henslengthet og ikke minst nerve i låtene som gjør at vi skjønner at dette er på ekte. Så er melodiøs gitarrock med klare 70-tallsreferanser din greie må du ikke nøle med å sjekke ut Captain Walker, denne skiva anbefales på det varmeste! 

Min kommentar:

Etter å ha lest ovenstående innlegg fra en av mine yndlingsbutikker, Big Dipper, var det bare å trykke på kjøpknappen. Plata ankom etter få dager. Jeg ble litt overraska. Det hele låter så unorsk, om jeg kan få lov til å si det. Men når jeg så tenker tilbake på ordene fra BD så går det hele i hop. Gutta har i hovedsak funnet sin inspirasjon utafor landets grenser. Men det låter veldig bra til tider. Harmoniene sitter som de skal. Gitarspillet er meget behagelig. Ja, jeg finner lite å sette fingeren på – bortsett fra dette med tekster da. Hvorfor kan det ikke følge med tekster slik at nerder som meg kan studere teksten og synge med. 

DAGENS GAMLE LP: THE TABLES – SHADY WHIMS & OBSTACLES

1990. SCHTOOOPID RECORDS. OOO 01.

Fra Wikipedia:

The Tables var et indie-pop-band fra Oslo, som ble etablert i 1988 av Bartleby (Tore Sørensen), Reg Trademark (Ståle Caspersen) og Robert Birdeye (Steinar Buholm). Etterhvert ble Mono (Benedikte Sterner) og Sandy Shore (Kjersti Gravklev) med i bandet.

I 1989 spilte de fem inn albumet Shady Whims & Obstacles i Endless Sound Studio, som nettopp hadde blitt startet av Eystein Hopland og Ulf Knudsen fra bandet Sister Rain. Shady Whims & Obstacles var det første albumet som ble spilt inn i dette studioet. Albumet skulle egentlig utgis på plateselskapet Voices of Wonder, men etter at det var ferdig innspilt, var bandet og plateselskapet så uenige at samarbeidet opphørte. LP-en ble derfor gitt ut på The Tables' eget plateselskap Schtooopid Records. LP-en ble utgitt i 1990 , og fikk svært gode anmeldelser både i Norge og i utlandet. Den franske avisa Liberation kalte The Tables «Beatles i lommeformat»,mens Mick Dillingham i magasinet Bucketfull of Brains mente albumet inneholdt en overflod av ideer og psykedeliske eventyr.

Min kommentar:

Jeg oppdaget dette albumet tilfeldig da en platesamler påsto at dette var det beste norske album gjennom tidene. Jeg er ikke helt der enda, men jeg liker det bedre og bedre for hver gjennomspilling. For makan til spilleglede, eksperimentering og artige påfunn skal en lete lenge etter. Jeg mistenker at disse musikerne gjerne vil fremstå som seriøse, men lekne. Og de lykkes til de grader.

Fremførelsen låter så engelsk at jeg må ta meg en kopp te mens plata snurrer. Den engelske uttale er spiss og fornem i ren Queen Elisabeth-stil, eller Dorthe Skappel -stil hvis du ikke har hørt dronninga i det siste. Og ifølge Robbie Williams er Dorthe mer fornem i sin uttale  enn selveste dronninga.

Musikken er i hovedsak av typen skranglepop, med et psykedelisk preg. Dette er god, tidløs musikk, som mange vil ha glede av.

                               

NY VINYL I POSTKASSA: ORANGO – VILLA EXILE

2013. DIVISION RECORDS. DIVRECLP 029

Dette albumet ble utgitt i 2004, men vi vinylfolket måtte vente helt til 2013 før vinylutgaven kom. Jeg var litt treig med å bestille, så dermed gikk sjappa mi tom. Men heldigvis finnes det flere vinylbutikker. Så nå sitter jeg her med ei plate i kritthvit vinyl. Coveret er et solid utbrettscover. Alt i alt en vakker utgivelse. Men igjen.. Jeg savner tekster.

Jeg digger disse dagens rockeband som får meg til å føle som om jeg er tilbake til syttitallet igjen. Gudene skal vite at det er mange som gjør et forsøk, men det er kun de aller beste som klarer det. Orango er et av dem. De har klart å stripe musikken ned til den rene klangen som rulet syttitallet. Gutta har skjønt det. De legger sjelen sin i musikken, og da blir det bra. Amen..

DAGENS GAMLE LP: AUNT MARY – JANUS

1973.  VERTIGO.  6317 750

Fra Wikipedia,

Aunt Mary var et norsk rockeband fra Fredrikstad som startet i 1969. Bjørn ("Krisa") Christiansen på gitar og vokal, Jan Groth på orgel og vokal, Svein Gundersen på bass og vokal, og Ketil Steinsvik på trommer utgjorde kjernen i bandet. Andre musikere som var innom var Per Ivar Fure på fløyte, munnspill og saksofon og Bengt Jenssen på keyboard. Bandet ble oppløst i 1973, men har hatt flere konserter fra 1978 og utover, blant annet på Verdensspeilet i Fredrikstad 28. januar 2011.

Min kommentar:

Om man skal trekke fram en bauta i norsk rock, så er utvilsomt dette albumet kvalifisert. Helt siden jeg hørte plata for første gang i 1973 har dette vært en av mine absolutt favoritter. Her er låtene litt mykere i kantene enn Aunt Marys tidligere album. Hvis de første albumene kunne kalles rock, så er dette litt mer progg med innsag av akustisk. Plata består av 8 knallsterke og varierte låter. Mannskapet som fremfører dem er: Bjørn Christiansen som serverer godt og variert gitarspill fra riving til plukking i strengene, Svein Gundersen som her virkelig imponerer på bassen, Bengt Jenssen som bekrefter at enhver god progskive skal ha et innslag av rått keyboard traktering, og til slutt Kjetil Stensvik (uten –i- på platecoveret) som gir oss rytmene som setter rockefoten i gang.

Takk til «Tante Mary» for denne skiva.

DAGENS GAMLE LP: JAN ERIK VOLD – BRISKEBY BLUES

1969. PHILLIPS. 854.007 AY

Fra wikipedia:
Jan Erik Vold (født 18.okt.1939 i Oslo) er en norsk lyriker, oversetter og litteraturskribent og -formidler. Han er også kjent for sitt samfunnsengasjement, særlig gjennom sine dikt om trikken og skøytesporten. Han har gjennom hele sin tid som kunstner hatt en særlig evne til å nå ut i offentligheten, både med sin egen og andres lyrikk og med sine politiske meninger. Han har bidratt sterkt til å fornye poesisjangeren i Norge og skape interesse for lyrikk.
n annen sterk og varig inspirasjonskilde hos Vold er jazzen. » I 1969 kom han med sin første plate, Briskeby Blues, der han med sine dikt og med sin stemme «spiller» med Jan Garbareks kvartett. Dette brakte den konkrete fiksjonen til grunne og åpnet for nye måter å bryte med den tradisjonelle lyrikkens trang til å fengsle lesernes egne tanker og følelser.

Min kommentar:

Et av mine tidligste TV-minner er Volds fremførelse av diktet «Tale til Loffen». Hele familien satt med kollektivt hakeslepp. Mange prøvde å latterliggjøre denne mørke krølltoppen, men Vold var kommet for å bli.

Om du vil låne ørene dine til noe vakkert og utenom det vanlige, så sett på dette albumet. Det er lett tilgjengelig på Wimp og Spotify. Men aller best låter det selvfølgelig på vinyl.   Lytt og nyt.