KVELDENS FILM: 9 MILLIMETER

Fra Filmpunkten.se:

Malik är en ung kille som har brott och våld som sin vardag. En dag ställs han inför ett svårt val när han träffar Carmen - hon kräver att han ordnar upp sitt liv, men kompisarna drar honom mot ett fortsatt liv i kriminalitet.

Min kommentar:

Jeg har en forkjærlighet for svensk krim.  Men denne svarte ikke helt til forventningene.  Det synes at filmen er laget i 1997.  Det begynner å bli lenge siden.  Jeg har sett tusenvis av filmer i mellomtiden, og stiller nok høyere krav til kvalitet i dag enn hva jeg gjorde i 1997.

DAGENS BOK: HANNE KRISTIN ROHDE – MØRKE HJERTER

Forlagets omtale:

Den unge juristen Wilma har nettopp begynt i jobben som leder i Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser. Hun er stappfull av entusiasme og pågangsmot, og møter opp hundre prosent motivert for innsats. En serieovergriper herjer i Oslos gater, og Wilma og hennes kolleger kastes rett ut i etterforskningen. Det blir en kamp mot klokken: Når vil han slå til igjen? Samtidig meldes tre unge, georgiske jenter savnet over hele Europa. Det skal vise seg at sakene har mer til felles enn starten av etterforskningen gir inntrykk av. I sin debutroman undersøker Hanne Kristin Rohde hva som skjer når et menneske blir satt i et krysspress mellom ansvar for oppklaring av svært alvorlig kriminalitet og samtidig må hamle opp med steinalderledelse.

Min kommentar:

Vi kjenner alle forfatteren fra hennes tid i Oslo-politiet.  Vi husker henne spesielt fra «Sigrid saken» hvor Hanne Kristin Rohde stod foran pressekorpset dag etter dag og redegjorde for utviklingen i saken.

Det er ikke tvil om at dama tar med seg mye kunnskap inn i forfatterskapet.  Her får vi et innblikk i det daglige livet og arbeidet bak politihusets fasade. 

Men dama kan faktisk skrive også. Hun serverer en troverdig historie, som faktisk godt kunne ha skjedd.  Vi blir godt kjent med juristen Wilma både på jobb og privat. Vi engasjerer oss i hennes problemer på arbeidsplassen, og føler med henne når hun har følelsen av å ikke strekke til på hjemmebane.  Jeg håper at det kommer flere bøker hvor Wilma er hovedpersonen. Foreløpig er hun litt lik andre hovedpersoner vi har møtt i andre bøker og TV-serier, men jeg har tro på at hun har potensiale til å bli enda råere på flere fronter.

Alt i alt er dette ei bok sånn midt på treet, men jeg synes likevel at det er en lovende start. Jeg liker .fremstillingen av Wilma og, endra bedre, hennes kollega Bjarne.  Sakene vi følger er vel ikke så originale, men det synes jeg er helt greit.  De er spennende og krevende nok. Forfatteren har lagt inn et par overraskende vendinger, men dessverre aner jeg at de kommer, så jeg blir ikke så velldig overraska.  Jeg digger konfliktene på arbeidsplassen.  Det er ekstra krydder etter min smak.

Konklusjonen blir at jeg hilser en ny krimforfatter velkommen, og gleder meg til fortsettelsen.

GJENHØR MED EI GAMMAL LP PLATE: FLYING NORWEGIANS – THIS TIME AROUND

1979. SONET. SLP 1451

Fra mic.no:

Countryrockband fra Bergen, dannet i januar 1974. Bandet var det første helstøpte countryrockbandet i Norge. Det endte sin karriere tidlig på 80-tallet med å spille new wave på norsk, men ved gjenforeningen på 90-tallet var det igjen med countryrock på menyen.

Gitaristen Rune Walle og trommeslageren Gunnar Bergstrøm hadde begge spilt med Hole In The Wall. De hadde akkurat tjenestegjort med Saft da de slo seg sammen med Cato Sanden (vokal, gitar), Johannes Torkelsen (bass) og Jarle Zimmerman (vokal, keyboards) for å lage Norges svar på amerikanske grupper som Eagles, Poco og Flying Burrito Brothers.

Det opprinnelige Flying Norwegians raknet da Walle ble medlem av det amerikanske bandet Ozark Mountain Daredevils i juni 1976.  I 1978 stablet Sanden, Zimmerman og Bergstrøm en ny besetning på beina, nå med Ronald Jensen (bass), Egil Skjelnes (steelgitar) og Jan Ove Hommel (gitar, trekkspill). Walle var produsent for denne besetningens eneste LP, This Time Around.

Min kommentar:

Jeg har tidligere omtalt denne gruppa og deres utgivelse «Wounded Bird».  Dette albumet -This Time Around-  er også svært hørbart. Det er noe helt spesielt med Sandens stemme.  Den passer som hånd i hanske til denne typen musikk.  Den smyger seg inntil og holder rundt deg minst like behagelig som vokalistene i Eagles og Poco.  Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noen stor tilhenger av C&W.  Men når musikerne har slike individuelle kvaliteter som medlemmene av FN har. - Ja, da er det bare å gi seg over. Tonene er så gullende rene at man blir nesten blendet.  Trist at Sanden er borte.  Men så vakker musikk vil derimot aldri stilne..

Ta en titt på bandmedlemmet Egil Skjelnes hjemmeside