SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: ØYSTEIN SUNDE - BESTEFAR

2016.  SPINNER: SRXLP2028 

Fra bigdipper.no:

Øystein Sunde fyller 70 år i 2017 og med albumet Bestefar tjuvstartes herved jubileet for en av norges mest folkekjære og respekterte artister med et album på sedvanlig høyt nivå.

Albumet inneholder 11 flunka nye låter samt bonussporet Fjøsprat. Det er gledelig å konstantere at Sunde fortsatt har evne til å fremkalle våre bredeste glis både på grunn av den umiskjennelige humoren i tekstene, men ikke minst at musikken virkelig svinger.

Min kommentar:

Det sies at det skjer noe med en mann når han blir bestefar. 

Øystein Sunde har kanskje merket en forandring.  Men som publikum og fan av Sunde siden 1001 Fnatt så opplever jeg at dette er gode gamle Øystein Sunde.  Og heldigvis for det. Tror at jeg ville blitt uhyggelig skuffet om denne rappkjefta Odals-innflytteren hadde gitt meg noe annet enn det jeg forventet.  Øytein har en så særegen stil, både når det gjelder tekster og ikke minst gitarspill, så han er snart verneverdig.

Jeg har sett og hørt mye på den rappkjefta visesangeren opp gjennom åra. Jeg husker godt at min musikklærer på ungdomskolen hadde med seg LP’en 1001 Fnatt, og vi fikk lov til å høre på den i musikktimen.  Tidligere hadde vi bare fått lov til å spille klassisk musikk.  Hilstad skole hadde på den tid ikke den store platesamlingen.  Den besto av en boks fra Det Beste med 8 stk LP’er.  Tror den het noe sånt som «Klassiske Mesterverker». Dette hørte vi på i alle musikktimene.  Ikke rart at visesangeren Sunde ble populør hos noen tenåringer fra Velfjord.

Sist jeg så og hørte  Sunde var i vår da han sammen med Ingrid Bjørnhov ga oss et forrykende show i Vefn Kulturhus.  To slike ordkunstnere og dyktige musikere måtte bli bra.

De siste to gangene jeg har sett Øystein har han testet nye låter på publikum.  Allerede i 2014 fikk vi i publikum bortimot latterkrampe av låta «Dødsbo».  En sang hvor de aller fleste kan kjenne igjen hele eller deler av teksten.  Vi har enten vært der selv eller hørt om noen som har nærmest erklært unntakstilstand som følge av deling av et mer eller mindre verdiløst dødsbo.

Og ingen klarer å sette ord på slike fenomener som Øystein Sunde.

Dette er humoristen Sundes plate.  Han slipper til sin turnepartner Ingrid Bjørnhov på et spor.  Ellers står han fjellstøtt på egne ben.  Det vil si han har med seg noen eminente musikere;  På «Sjukehjems-boogien» får han i tillegg god hjelp av Petter Baarli og Reidar Larsen.

Jeg må nok høre gjennom denne skiva mange ganger før jeg får med meg all teksten fordi det går ganske fort i enkelte partier. 

Etter mine , og wikipedias, beregninger er det ca 8 år siden forrige plateutgivelse.  Jeg håper at vi som ble bitt av basillen da "Jaktprat" kom i 1970, og har vært bitt siden (sitat Ingrid Bjørnov),  slipper å vente like lenge til neste utgivelse.  Vi trenger Øystein Sundes skrå blikk på nyhetene og dagliglivet.  Håper han forsetter slik at et album i framtiden kan få tittelen «Oldefar»

Her finner du musikken på  vinyl og  cd.

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: TO RUSTNE HERRER - HVIS HELSA HOLDER. THE ALBUM.

2016.  Warner Music Norway.  5054197286612 

Fra platekompaniet.no:

Samarbeidet mellom Jonas Fjeld & Ole Paus begynte å ruste for alvor allerede på tampen av 80-tallet. Jonas Fjeld Band hadde backet Ole Paus på noen tidligere plater, men i 1989 satte de to veteranene i norsk musikkliv seg ned for første gang for å lage sanger sammen. Av uforståelige grunner var det få i musikkbransjen som på dette tidspunktet forstod at Fjelds melodiske kapasitet koblet med Paus poetiske evner var en sikker vinner.

Min kommentar:

Finns det noe vakrere enn to eldre herrer med gitar?  Tja, - kanskje det.  Men når de to herrene er Jonas Fjeld og Ole Paus, ja da skal det jaggu noe til.

Jeg sitter med ei skive som jeg hadde sånn passe høy forventning til.  Jeg har ikke hørt så mye på deres samarbeide tidligere. Jeg har selvfølgelig en cd eller to i hylla.  Men et kjent problem blant oss samlere er at vi rekker ikke å spille all musikken vi eier.  En annen ting er at jeg i de siste 10 – 12 årene kun har spilt vinyl. Forresten - når spilte du en cd sist?

Samarbeidet mellom de to rustne herrene kjenner vi godt til.  De er jo begge skikkelige stabbesteiner i norsk musikkliv gjennom de siste 40 – 50 årene.

LP-utgivelsen er forseggjort. Vinylplata ligger i et nydelig utbrettscover hvor tekstene er trykket.  Men 13 sanger krever mye tekst.  Noe som gjør at denne rustne dama må fram med forstørrelsesglass og ekstra briller for å få fulgt med på tekstene.  Og så er jeg litt nerdete når jeg ser «trykkleifer».  Det er unødvendig.

På innerposen får vi flotte portrett-foto av de to godt voksne karer.

Herrene leverer harmoni som ethvert ektepar må misunne dem.  De er så samkjørte, både som låtmakere og sangere.  Jonas Fjelds stemme er så dyp og trygg at den bør leveres på blå resept.  Ole Paus  stemme derimot har andre kvaliteter.  Min gamle mor påstår at Ole Paus synger bare «halvtoner».  Jeg forstår hva hun mener.  For som publikum kan man sitte med en liten redsel for at stemmen hans slett ikke holder.  Men husk:  Dette er Ole Paus.  Han har full kontroll,  - på sin særegne måte, og har siden han startet sin karriere og gav ut sin første LP i 1970, levd av sin penn, sin gitar og sin stemme.

Vi kan ane satirikeren Ole Paus på de låtene har har eneansvaret for.  Her kjenner vi han igjen fra Paus-posten, albumene han hadde så stor suksess med på syttitallet.

Og sammen skaper disse to noe vakkert.

Her finner du albumet på  vinyl  og på  cd.  

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: HANNE KOLSTØ – FEST BLIKKET.

2016.  Jansen plateproduksjon. JANSEN082HV 

Fra bigdipper.no:

Hanne Kolstø slipper sin andre plate på under et kalenderår, takk og pris for at vi har denne fantastiske artisten som bare fortsetter å levere.

Denne gangen har Kolstø skrevet på norsk for første gang, og vi kan trygt si at det gir musikken hennes en ny dimensjon. Et overraskende valg for en artist som har et voksende publikum utenfor hjemlandet, men et glimrende valg for oss som gjerne vil lengre inn i Kolstø's kompromissløse pop-univers.

Min kommentar:

Forrige gang jeg skrev om Hanne Kolstø i bloggen min, var i 2014 etter at plata «Forever Maybe» kom ut. Hanne kan fremdeles ligne litt på Kate Bush, men man hører jo godt at vår artist har utviklet seg mye i de to årene som har gått.  Få, om noen, gir ut plater i så høyt tempo som Hanne.  Dette er det syvende albumet etter at førsteskiva ble sluppet i 2011.  Godt gjort!

Og denne gangen er tekstene på norsk. Jeg oppfatter det som ganske modig  i den musikkformen artisten presenterer.  Jeg kan kun svare for meg selv.  Men jeg lytter litt ekstra til tekstene når de er skrevet på norsk.  Det har sikkert sin forklaring i at jeg er ikke så altfor god i engelsk.  Det begynner å bli noen tiår siden gymnaset, og man har ikke brukt engelsk så mye til daglig.  Så jeg må nøye meg med min «parabolengelsk» Jeg kan følge med på enkel dialog, men poesi og dermed sangtekster kan ofte bli komplisert. Det kreves da at jeg må anstrenge meg litt ekstra, og det skjer stort sett bare når det gjelder artister jeg er virkelig interessert i, som f.eks. Dylan.

Men tilbake til Hanne Kolstø.  Ikke bare utfordrer hun seg selv til å skrive på norsk.  Neida, hun klemmer til på dialekt. Litt morsomt er det at første låta på skiva heter «Snakkebobler».  Da forstår vi at teksten er viktig for denne utgivelsen.

Hanne har et enormt musikalsk talent.  Det sier seg nesten selv, når hun gir oss så hyppige plateutgivelser uten at det på noe vis går ut over kvaliteten.  Hun spiller en haug med instrumenter.

Det er litt mere melankoli over denne plata.  Og det passer perfekt i forhold til at dette er en høstutgivelse. 

Det er alltid spennende å få en ny Kolstø-skive i hus.  Nok en gang har jeg fått en LP med et svært originalt cover.  Det er visstnok to portrettfotografier som er klippet i remser og limt sammen igjen.  Originalt, og utrolig fint. Jeg har kjøpt den utgaven som har hvit vinyl.  Den finnes kun i 200 eksemplarer, og min plate er nr 152. 

Ekstra morsomt er det at det ligger ved et teksthefte i et svært hendig format.  Men man å bla hurtig, for det er stort sett kun en linje, eller kun ett ord på hver side.  Også det meget originalt.  Her er Hannes signatur på forsiden av det litt heftet.

For oss samlere så er det nettopp slike ting som gjør albumet så attraktivt.

Jeg har nå hørt  gjennom albumet en fire-fem ganger, og har oppdaget at jeg stadig legger merke til nye elementer i musikken.  Her er det mange lag, og nettopp det gjør at Hanne Kolstøs musikk er så spennende

Dette er ei jente som har gitt, og vil gi oss mange fenomenale musikkopplevelser.  Tenk så heldige vi er.

Takk Hanne !

Her kan du finne albumet på CD,  MC og  LP.

DAGENS BOK: SIDSEL DALEN – NØDHJELP

Fra cdon.no:

Nødhjelp er en thriller om storpolitikk, pengemakt og personlige dramaer, en intens og drivende "pageturner". En hemmelig agent fra MI6 blir funnet i Akerselva med avkappet hode. Hvordan havnet han der? Journalist Mia Mikkelsen leter etter svaret. Hun jobber "undercover" i forsvarsdepartementet, mens Norge trapper opp til krig i et lite land i Nord-Afrika, for å sikre folket frihet fra en tyrann. Mia avdekker et råttent spill i kulissene, styrt av en bransje som ser fred som sin aller største trussel. Samtidig havner hennes fjortenårige stedatter på kjøret i Oslos underverden.

Min kommentar:

Endelig, - en ny bok av Sidsel Dalen.  Altså; - boka kom for et års tid siden, og siden har jeg ved jevne mellomrom og ganske ofte sjekket Blindeforbundets bibliotek. nlb.no, i håp om at lydboka var tilgjengelig.  Heldigvis kan man reservere bøker, slik at da boka var klar så lastet jeg ned øyeblikkelig.

Tidligere har jeg lest og skrevet om bøkene (Blogginnlegget finner du ved å trykke på boktittelen):

Dødelige dråper   og  21 dager. 

 Sidsel Dalen er en kunnskapsrik forfatter som har høy faglig kompetanse.  Det gjør at hun kan gi oss lesere en meget troverdig miljøskildring fra hovedpersonens yrkesliv.

Jeg liker spesielt godt når historiene  er delt i flere arenaer.  I denne boka følger vi Mia Mikkelsen og personene rundt tett, både de hun omgås på jobb og hennes nærmeste familie.  Dette gjør at vi får en spennende og komplisert miks av storpolitikk, økonomi, spionasje, kjærlighet og de vanlige problemene med mine, dine og våre barn.

Jeg innrømmer at jeg måtte ta de første kapitlene et par ganger for å få en oversikt.  Her er det mye å holde styr på.  I så måte syns jeg ofte det kan være vanskeligere å få oversikten i en lydbok enn når jeg leser og kan gå bare noen setninger tilbake.  Men for all del.  Det er ikke forfatterens skyld at jeg er ukonsentrert og kanskje dupper litt mens jeg har lydbok på øra.  Når jeg så først har fått oversikt over hvem boka handler om og hva de enkelte gjør, så er det ikke noe problem å følge med.  Dalen skriver som vanlig i en lett og ledig stil, uten å forenkle stoffet hun skriver om.  

Kort oppsummert handler boka om olje, krig, terror, flyktningekaktastrofen, korrupsjon, spionasje, eller med andre ord politikk.  Videre handler boka om kjærlighet, familieliv, voldtekt, narkotika, tenåringsliv, karriere, samvittighet og alt det andre som hører med til et moderne familieliv.

Dette er en spennende bok, men jeg får ikke helt den samme entusiastiske følelsen som jeg fikk da jeg leste de to forrige bøkene.   Etter å ha lest de to første bøkene var jeg nærmest euforisk.  Jeg er langt fra å kjenne på den samme følelsen nå.  Og så kommer jeg til å tenke på at det faktisk er ganske lenge siden jeg har hatt en slik ekstraordinær opplevelse.  Hva kommer det av tro.  Jeg kan ikke fatte at det er fordi jeg ikke har lest noen gode bøker i det siste.  Fordi jeg har jo stort sett kvalitetslydbøker på øret mange timer hver dag.

Har forsøkt å tenkte litt tilbake.  For det første så må jeg kanskje presisere hva jeg mener med en ekstraordinær euforisk leseropplevelse.  Jo, det er når en bok er slik at du gruer deg til at den skal ta slutt.  Den må være spennende.  Men mest av alt må jeg som leser bli overrasket, enten av handling, miljø eller avslutning.  Og det skjer svært ofte for min del i møte med nye forfattere.  

Når jeg skal lese en bok av, for meg, en ukjent forfatter så har jeg absolutt ingen forventninger.  Men om jeg, som i dette tilfellet allerede har lest to bøker av forfatteren så starter meg med en viss forventning.  Jeg stilles inn på nøyaktig det nivået hvor jeg ble så overrasket og interessert sist jeg leste en bok om Mia Hermansen.  Når jeg så ikke oppnår samme stigning i inntrykk og opplevelser som forrige gang, så betyr dette ikke nødvendigvis at forfatterens kurve er nedadgående.

Om jeg tenker meg om har jeg opplevd nøyaktig det samme med mange forfattere i det siste. Jeg lover herved at jeg foran neste bok, uansett forfatter, skal forsøke å nullstille meg som om det er mitt første møte med denne.

Så ut fra mine tanker akkurat nå, så kan jeg anbefale denne boka som en spennende og underholdende bok, og dermed er det bare å glede seg,  - og nullstille meg til Dalens fjerde bok om journalisten Mia.  Håper den kommer snart.

Her finner du boka som pocketutgave.

FRA PLATEHYLLA: KETIL BJØRNSTAD – SVART PIANO

1979,  Phillips. 6317 050

Ketil Bjørnstad, - pianisten, komponisten, forfatteren, poeten.  Det finnes ingen rettferdighet på jorden.  Noen kan alt.  Og Ketil Bjørnstad er en sånn (irriterende flink) kar. Jeg er meget misunnelig på slike typer.  Men i stedet for å være irritert og dyrke misunnelsen så får jeg heller nyte det Bjørnstad har skapt.  Så derfor leser jeg hans bøker og hører på hans musikk.  Jeg har særlig vært begeistret  for hans prosjekter med Lill Lindfors.  Hans tidlige plater har jeg ikke hørt så mye på.

Ketil er noen år eldre enn meg, men jeg husker godt at jeg så en litt smålubben ungdom opptre i svarthvitt på fjernsynet en gang på slutten av sekstitallet.  Den gang spilte han klassisk, og jeg har lenge vært i den villfarelse at Hr. Bjørnstad kun var en klassisk pianist.  Så feil kan man ta, fordi Ketil har jobbet mye med både jazz og rock.

For en tid tilbake fikk jeg kjøp en bunke av hans utgivelser hos en brukthandel.  Valget i dag falt på «Svart piano», helt tilfeldig.

Jeg har ingen kunnskaper om piano, men jeg vil tro at de finnes i mange utgaver.  Og at hvert enkelt piano har sin engen klang.  Det Ketil spiller på her kan gjerne være et piano av god gammel årgang.  Selv om jeg ikke vet så mye om dette, så oppfatter mine ører at han spiller på et instrument med en fin, litt «kantete» klang.  Jeg innbiller meg derfor at dette er et instrument som bor i en gammel trekasse, hvor materialet har tørket litt ut av elde.  Jeg tar muligens feil, men er det ikke det som er meningen med musikk?  At fantasien får leve ….

Tilfeldighetene gjør at jeg, samtidig med å spille denne skiva, sitter og leser Ketils siste bok «Verden som var min.  Syttitallet».  Der er han ganske ærlig på at han ikke hadde så høye tanker om seg selv.  Og som han skriver i boka:  «Kanskje det var derfor jeg kalte plata mi for Svart piano».

Derfor ble jeg  mest av alt litt overrasket over hvor glad musikken på denne skiva er.  Jeg hadde forventet at musikken var mere melankolsk.  Men her får vi lett pianomusikk.  Nydelig, - rett og slett. Denne plata kommer jeg til å høre mer på.  Av og til er ren instrumental et godt avbrekk til alt det andre jeg hører på.

FRA PLATEHYLLA: VAMP M/KRINGKASTINGSORKESTRET – I FULL SYMFONI II

2010. Major Studio. MSLP 1166

«Tida går så fort», sies det.  Ja, det fikk jeg virkelig beviset på akkurat nå.  Jeg var borte ved platehylla mi for å plukke fra en LP for spilling.  I dag vil jeg høre ei ny skive, tenkte jeg og plukket fra et eksemplar fra en av de nederste hyllene. Ja, plata jeg fikk tak i var til og med fremdeles forseglet.  Jeg vet jo at platene synker i verdi i det øyeblikk man bryter forseglingen.  Men den norske delen av min platesamling er ikke beregnet for salg, men for nytelse.

Jeg liker Vamp, og jeg liker Kringkastingsorkertret. Årsaken til at jeg liker Vamp er åpenbar.  Det er først og fremst en knakande godt liveband.  Bandet består av dyktige og karismatiske medlemmer. De har opp gjennom årene gitt meg mahge gode musikkopplevelser.  Jeg er også en storforbruker av klassisk musikk, som Kringkastingsorkestret ofte byr på.  Men i tillegg er orkestret sprekt nok til å parre seg med moderne band og artister i ulike musikksjangre.  Det er tøft, - og det liker jeg.

Dette er den andre skiva hvor KORK og Vamp samarbeider.  På førsteskiva hadde gruppa med seg Rita Eriksen på vokal, men denne gangen er det Eivør Pålsdoottir som bidrar med sin stemme. 

Eivør er fra Færøyene, og jeg har hørt at dama ikke kan et eneste ord norsk.  Det er uforståelig når man hører hennes tolkning av Vamps låter.  Hun har en meget varm og var stemme som passer perfekt i denne settingen.

Samspillet mellom Vamp og KORK er velbalansert. For et band må det føles stort å få et så kraftig orkester i ryggen.

Her   finner du noen av de gode anmeldelsene som dette albumet høstet. 

Jeg har ikke mer å si.  Nå skal jeg på konsert med Vamp og KORK, - i min egen stue.

FRA PLATEHYLLA: HOLE IN THE WALL – ROSE OF BARCELONA

1978.  Mercury.  9114 209

Nok en gang har jeg plukket ut ei plate med et Bergens band.  Denne gangen er det country-rock bandet Hole In The Wall som skal få noen runder på platespilleren. 

Hole In the Wall (HITW) var et norsk countryrockeband fra Bergen, startet i 1971, av Erik Møll og Rune Walle. I et historisk perspektiv kan Hole In the Wall plasseres blant pionerene innen roots-basert musikk i Norge. 

Gruppa eksisterte i tre forskjellige tidsepoker, med forskjellige besetninger. Navnet har referanse til en gjeng lovløse i den amerikanske ville vesten, som igjen hadde tatt sitt navn fra et fjerntliggende fjellovergang kalt for "Hole-in-the-Wall" i fjellene i Johnson County i Wyoming hvor de lovløse hadde sitt skjulested.

Bandet ble midlertidig nedlagt i 1973, men gjenoppsto i 1978.  Da med dette mannskapet:

• Erik Møll – vokal, gitar
• Lasse Berntzen – gitar, trekkspill
• Inge Glambek – mandolin, banjo, vokal
• Garmen de la Nuez – vokal, perkusjon
• Bjørn Aarland – bass
• Stein Nilsen – fele

Trygve Thue var produsent for albumet Rose of Barcelona, hvor materialet var skrevet av Møll. Thue deltok også som gitarist på albumet og andre gjester var Gunnar Bergstrøm på trommer, Tom Harry Halvorsen på piano og Magne Lunde på trommer.

Som vi ser, - mange solide navn deltok på denne, gruppas andre (og sste) LP.   

I 1984 ble bandet gjenforent for tredje gang.  I de senere år har bandet arrangert reunion-konserter.

Det har nå gått noen år siden jeg hørte denne skiva.  Jeg kjøpte den for ca 10 år siden. Den er ikke så ofte å se i salg.  Hvordan prisen på denne skiva ligger i dag vet jeg ikke. Jeg vil tro at det er langt unna bandets førsteskive som jeg rett som det er ser selges for et par tusen kroner.  I skrivende stund er høyeste registrerte pris kr 4.380 på nettstedet popsike.com.  Litt rart forresten,ettersom jeg ser denne skiva svært sjelden mens førsteskiva dukker opp rett som det er.  Men sånn er det med brukte vinylskiver.  En selger kan kun forlange det en kjøper er villig til å betale.

Jeg kommer uansett ikke til å selge denne plata.  Hvorfor? Jo fordi jeg samler norsk musikk på vinyl.  Men også fordi det er ei fin plate.

KVELDENS FILM: THE IMPOSTER.

Kanal: VG TV.

Sjanger:  Dokumentar.

13 årige Nicholas Barlay forsvinner fra sitt hjem i Texas i 1994.

3 år senere dukker han opp i Spania, desorienter og redd.  Familien er selvfølgelig overlykkelig over å få han tilbake.  Men alt er ikke hva det ser ut som.

Selv om gutten har de samme kjennetegn og tatoveringer som Nicholas så ser han annerledes ut og snakker med en fremmed aksent.

Hvorfor ser det ut som om familien ikke legger merke til disse store forandringene?   Det er først når en etterforsker begynner å interessere seg for saken, og stille spørsmål at saken tar en uventet vending.

Dette er opptakten til denne dokumentarfilmen.

Ville du kjent din sønn igjen etter at han har vært borte hjemmefra noen år?   - Selvfølgelig, - svarer du sikkert.  Men kan ønsket om at det virkelig er din egen bortkomne sønn som er funnet være så sterk at det overskygger eventuell tvil?

Jeg bare spør?

Om du blir nysgjerrig på hvordan denne historien ender, så ligger filmen nå ute på VG TV.  Jeg anbefaler deg å seg den.

Du kan kjøpe filmen på DVD her.

FRA PLATEHYLLA: BACKSTREET GIRLS – BOOGIE TILL YOU PUKE

1984. Mercury. 834 476-1

Gruppa Backstreet Girls - BSG -  ble startet i 1984. Jeg har likt bandet helt fra starten.  De spiller rå, ærlig boogie rock.  En musikkform som passer til de fleste anledninger, og da særlig til konserter. Å oppleve bandet er en uforglemmelig opplevelse.

Bandet har et par svært spennende medlemmer, som gjør seg bemerket og er lette å like.  Den ene er vokalisten Bjørn Müller, og den andre er gitaristen Petter Baarli.  Særlig har Petter en stor plass i mitt hjerte.  Jeg har bodd i Oslo i mange år, og ved et par anledninger har jeg truffet Petter, en hyggelig kar som går sine egne veier, - uansett.  Og så er han en fantastisk god gitarist.  Jeg vil tro at Petter fikk en del nye fans da han var med til Antarktis som mannskapsmedlem på båten Berserk.  Ferden ble dokumentert i en Tv-serien på TV Norge.

Bandet har vært tro mot sin stil uansett hva verden og publikum ellers vil ha.  

I forbindelse med bandets 30-års jubileum sa Petter Baarli følgende i et intervju:  «Vi utvikla oss ikke, vi innvikla oss» 

Det var vel dette som førte til at vokalisten, Bjørn Müller,  var ute av bandet en tid.  Han ville snuse på andre musikkformer. Men nå er han tilbake.  Og det kan se ut som om også publikum er tilbake,  i tillegg til den trofaste fansen som alltid har vært der.

Jeg vil anbefale alle å se filmen «Tilbake til Muotathal».  Her får vi et møte med bandet og medlemmene.  It’s hard to be a rock and roller.

Albumet lå 5 uker på VG-lista i 1988, med en 12. plass som beste plassering.

FRA PLATEHYLLA: THE CUT – SILENT MOVIES

1982.  Sonet.  SLP 1474

Om folk kommer innom hjemme hos meg, kan de ikke unngå å legge merke til at det finnes en del vinylplater i leiligheten min.  Her om dagen fikk jeg levert noen varer på døra, og sjåføren av varebilen viste seg å være en meget musikkinteressert kar.  

Vi kom naturligvis i prat, og det skulle vise seg at denne karen var, som jeg, aller mest interessert i norsk musikk.  Men han likte norsk åttitallsmusikk aller best.  Han var selvfølgelig noen år yngre enn meg.  Ja, så pass mange år yngre enn at han påsto selv at han hadde en gammeldags musikksmak.

Jeg holdt på å si at norsk åttitalls nyveivmusikk var litt for moderne for meg, men holdt klokelig kjeft.

Det viste seg at mitt nye bekjentskap likte det norske bandet The Cut svært godt. Han var så pass entusiastisk i sin beskrivelse av dette bandet at da jeg måtte plukke fram ei plate med The Cut da sjåføren dro avgårde med jekketralla si.

Så nå sitter jeg her.  Takket være en varebilsjåfør så snurrer The Cuts andre (og siste) LP på platespilleren.  Jeg vet ikke så altfor mye om dette bandet bortsett fra at forfatteren Torgrim Eggen var bassist. Og etter hva jeg kan høre og bedømme, så gjorde han det bra også som musiker.

Men etter å ha googla litt så kjenner jeg nå bandet litt bedre.

The Cut var et såkalt New Wave-band fra Oslo som holdt det gående mellom 1980 og 1984. I motsetning til de fleste norske nyveiv-bandene var The Cut først og fremst inspirert av kontinental elektronisk musikk. De var også et av forholdsvis få norske nyveiv-band som, med unntak av den tyskspråklige hiten «In dieser Stadt» og den siste utgivelsen, sang på engelsk.

I 1982 skrev The Cut kontrakt med Sonet for å gi ut LP-en Silent Movies. Plata fikk imidlertid dårlikge kritikker. LP-en gjorde det også dårlig salgsmessig. Samtidig begynte bandet å bli preget av interne motsetninger, og etter flere utskiftninger ga The Cut ut sin siste EP Business Class Dance S.P.Y. tidlig i 1984.

Etter The Cut har flere av medlemmene gjort seg bemerket innenfor den norske musikkverdenen i band som Plann, The Hitchcocks, Femi Gange, Matchstick Sun, Merchants of Venus, Popcorn Explosion og Sister Rain. Morten Jørgensen og Spekkhoggerne ,The Jazz Police, Karlsø, The Cuban Connection, Frank Znort Quartet m.fl.

Så selv om jeg ikke hørte mye på denne gruppa på åttitallet, så har jeg hørt flere av musikerne i andre band i ettertid.

Takket være et tilfeldig møte med en kar som i utgangspunktet hadde en helt annen musikksmak enn meg, så har jeg nå hørt på en LP-plate som sannsynligvis aldri har vært spilt i mitt hus. Og det morsomme er at jeg likte musikken mye bedre enn det jeg forventet.  Dette var en god opplevelse og et hyggelig møte. 

Nok en gang har jeg fått bevist at musikk kan forene mennesker uavhengig av alder eller ståsted i livet.

Så lærte jeg litt i dag og, - om et norsk band fra åttitallet.

DAGENS BOK: HANS OLAV LAHLUM – SPORVEKSLINGSMORDET

Fra cdon.no:

En 17 år gammel skiløper blir funnet skutt i sporet under siste etappe av en stafett i Holmenkollen. Udåden skjedde i åpent lende, men uten vitner. Politietterforskeren Kolbjørn "K2" Kristiansen har fått en ny brysom sak å bryne seg på. Sporvekslingsmordet er en tankevekkende familiehistorie om et adoptivbarn fra 1970-tallets Norge, og samtidig et nytt klassisk krimmysterium i serien om K2 og Patricia.

Min kommentar:

Da er nok en lydbok fra Lahlum kommet fra Blindeforbundets bibliotek.  Etter å ha lastet boka ned til min mobil, så har denne boka vært på øret mitt i vel 14 timer.  Heldigvis er det selveste Nils Nordberg som leser, og da er det hele meget behagelig å høre på.  Dette er bok nr 8 i serien om Kolbjørn Kristiansen, eller K2 som han kalles.

Allerede i lydbokas første minutt blir jeg overrasket.      Se bare her hvordan dedikasjonen boka åpner med lyder:  - «Boken er tilegnet Astid Uhrenholdt Jacobsen.  En skiløper i verdensklasse og en bestevenn i særklasse. Mange mennesker er raske i bena, klare i hodet eller gode i hjertet.  Du er en av de svært få som klarer å være alle tre samtidig, og dermed en uvanlig interessant  og inspirerende samtalepartner».

Ikke visste jeg at disse to var så gode venner.  Vel, - etter å ha tenkt meg om så kom jeg til å huske et innslag på tv for noen måneder siden. Du kan se innslaget om deres vennskap her. 

Men jeg la ikke så mye i dette innslaget.  De sa begge at de gjorde hverandre bedre.  Det er tydelig at Lahlum har hatt god hjelp av Astrid med denne boka.  Kanskje jeg er urettfedig mot Lahlum nå, men jeg ser ikke for meg at han har noe særlig erfaringer med skisport, løyper, smurning isv.  

Jo, det kan tenkes at han kan det meste teoretisk, men jeg ville blitt svært overraska om han var en av de som bruker løypenettet i Sørkedalen og Nordmarka jevnlig.  Men for all del, - jeg kan ta feil.

Jeg mistenker derfor at Astrid har inspirert Hans Olav i sin beskrivelse av de gleder langrennsporten gir. Det hele er så ekte at jeg med min kuldeastma føler jeg må ha på meg skjerf og ta en ekstra dose astmamedisin i enkelte partier av boka.

Og K2 jobber på som han har gjort i alle bøkene hittil.  Men denne gangen har han utfordringer.  Det kan se ut som om forholdet til hans forlovede Patricia har kjølnet noe.  Vi husker at hun ble skutt i den forrege boka, og har hatt problemer med helsen som følge av dette. 

Jeg er ikke imponert i forhold til hvordan K2 behandler sin forlovede under hennes rekreasjon.  Det virker som om det er en avgrunn mellom dem.  Og hva med den andre kvinnen som plutselig dukker opp?  Kan K2 tillate seg en forelskelse?

Ryktene sier at dette er siste bok om K2.  Det liker jeg dårlig.  Jeg har jo blitt godt kjent med dette kjæresteparet.  Håper inderlig at dette ikke var det siste møtet med dem.

Kjenner jeg Lahlum rett, så kommer det mer om ikke så altfor lenge.  Men om Lahlums kommende prosjekter har med seg K2?  Vi får bare vente og se.

Som alltid har Lahlum mye på hjertet, også i denne boka.  Jeg har nå blitt vant til at han skriver i jegform, noe som har forstyrret meg en smule tidligere.  Forfatteren gir oss nok en gang en historie med mange løse tråder. Men nok en gang klarer han å komme seg til mål, og samtidig nøste opp alle tråder.

Det kan se ut som om Astrid Uhrenholdt Jacobsen har vært til god hjelp for forfatteren.  I helga startet årets skisesong på Beitostølen. På de to første skirennene ble det en tredje og en fjerde plass til Astrid. Det kan se ut som en bra start på sesongen 2016/2017.   De har uttalt at de gjennom sitt vennskap gjør hverandre bedre.  Nå gjenstår det å se om forfatteren har bidratt til at skiløperen har blitt bedre.  Det vil resten av sensongen vise.

Bare å glede seg, til nye bøker og flere skirenn.

Her finner du boka som innbundet,  lydbok på cd  og lydbok i mp3-format.

FRA PLATEHYLLA: ZOO – Z PÅ MAKEN

1980.  SNOWFLAKE.  CLP 3022.

Zoo fra Stokmarknes var en av de aller mest populære popgruppene i Nord Norge på slutten av syttitallet / begynnelsen av åttitallet.  Som mange andre av datidens mest populære grupper platedebuterte også Zoo på Mosjølabelen «Experiience» da de i 1974 da ut singelen «Ormen Lange», med Sverri Dahl på vokal.

Mange av oss forbinder Zoo med Ketil Stokkan.  Han sluttet seg til gruppa i 1977.  I 1983 tok Ketil en pause fra gruppa.  En pause som skulle vare til 1999 da han igjen sluttet seg til Zoo. 

Albumet «Z på maken», som ligger på min platetallerken akkurat nå, var gruppas femte album.  Takket være låta «Evig ung» så ble dette gruppas suksess-skive.  Denne låta har blitt spilt jevnt og trutt på radio og på bygdefester i snart 40 år.  

Og at låta enda bidrar til allsang og stemning fikk vi som var tilstede på Oktoberfesten i Brønnøysund erfare for noen uker sider.  Der spilte nemlig bandet Zoo.  Og publikum var med.  Særlig på låtene «Evig Ung» og «Vent, ikkje legg på».

Albumet «Z på maken» lå 19 uker på VG-lista i 1980 / 81, med en 6.plass som beste plassering.

Om du har lyst til en gjenhør med plata, så finner du den på Wimp, Spotify og Tidal.  Og skulle du ha lyst til å synge med, så finner tekstene her.  

Om du trykker her, kan du se en halvtimes dokumentar om bandet  fra 1978.

SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: JODDSKI – FARTSTID

2016.  Tee Prod.  Knirckefritt Management.   6 LP BOKS.

Fra knirckeshop.no:
Ti år etter at Tungtvann kastet inn håndkleet, og rundt 20 år etter at musikken hans første gang fant veien ned til hiphop-aristokratiet i hovedstaden, oppsummerer bygdedyret og norsk raps selvutnevnte "far", karrieren sin utenfor Tungtvann på vinyl. Det er nå halvannet år siden Joddski kom tilbake etter et par års pause og lanserte "Bjørn Sundquist", samt den omstridte dokumentaren "Den vansklige tida" og albumet bygdedyret. 

Joddski slipper bokssettet Fartstid, som inneholder alt fra en låt med Joddski sitt gamle engelskspråklige band Tailormade fra 1996, til sammarbeid med Sirkus Eliassen, Jaa9&OnklP og et uutgitt spor produsert av Tommy Tee.

Boksen inneholder:

Krig & Kjærlighet (10 spor)

Bensin på Bålet (11 spor)

Bygdedyret (9 spor, inkl 2 bonusspor)

Han Far (9 spor, inkl 2 bonusspor)

NYTT ALBUM (8 spor, inkl 1 bonusspor)

Fartstid (10 spor)

Min kommentar:

Endelig,  - i dag kom boksen jeg har venta på.  "Nord Norges Hip Hop Konge" har gitt ut sine «samlede verker». Tenk, - det er allerede gått 20 år siden vi hørte Joddski første gang, eller Jørg-1 som han også kaller seg.

Jeg innrømmer at jeg lenge var litt akterutseilt når det gjaldt musikkformen Rap og Hip Hop.  Det gikk en god stund før ørene mine godtok denne musikkformen. Jeg ble nok litt skremt av den agressive amerikanske Hip Hop kulturen.  Men etter hvert oppdaget jeg norske artister med steintøffe norske tekster.  

En av de jeg la spesielt merke til var denne nordlendingen med de til dels grove tekstene. Denne karen har jo holdt på helt siden "nittenhundreogføriti'a". Jeg tør faktisk å påstå at norsk musikk har mye å takke denne karen for.

Jørgen Nordeng, som han egentlig heter, viste en litt annen side av seg selv da han stilte opp i Tv2s reatityprogram «Det Store Korslaget».  Her gjorde både han og koret fra Bodø en hederlig innsats. Og havnet på en tredjeplass.

Jeg hadde noen få av Jørgens plater i samlinga mi.  Men dette var cd’er, og for meg så er ikke disse så verdifulle.   Så da jeg oppdaga at Christer Falck nok en gang hadde startet et crowdfunding prosjekt, og at det denne gangen gjadt en vinylboks utgivelse med Joddski,  Ja, da var jeg ikke sen om å legge inn en bestilling.

For en tid tilbake så jeg filmen «Den vanskelige tida».  De første 10 minuttene av filmen gav meg en merkelig opplevelse.  Hva var dette?  Det var nesten vondt å se på Jørgens tunge vei mot et comeback.  Men jeg har en mistanke om at dette er en film som er full av god og ekte nordnorsk ironi. I tilfelle, så treffer de her spikeren på hodet. 

I dag har jeg sett oppfølgeren «Den vanskelige reisen»,  - en noe kortere novellefilm som tar opp tråden fra forgjengeren.

Jeg håper inderlig at Jørgens hverdag er noe enklere enn hva vi får presentert i disse filmene.

Boks m/innhold

Boksen jeg fikk med posten i dag er i samme fine, solide kvalitet som Raga-boksen jeg fikk for et års tid siden.. Boksen inneholder 6 stk vinylplater. Platecoverne er fine og forseggjorte.  Artisten har selvfølgelig skrevet en hilsen under lokket.  Typisk Jørg-1 hilsen !  Men det tåler vi.  Vi holder jo til nord for moralsirkelen. Den går nemlig i skillet mellom Nordland og Nord Trøndelag, men Polarsirkelen går noen mil lenger nord.

Hilsen fra Joddski.

Det er morsomt å høre gjennom platene.  Med så pass mange overraskelser underveis så er dette svært god underholdning, også utover det musikalske.  Men jeg savner tekster.  Fordi disse låtene inneholder så mange ord, og i tillegg til all sjitpraten får vi presentert en del visdomsord.  Det er jo en selvfølge at når man har så pass mye på hjertet som Joddski, så må det jo innimellom komme ut noe fornuftig. Trøsten er at de fleste tekstene finnes på musicmatch.

Jeg håper at vi får høre mye mye mer til Joddski i årene som kommer.  Du rekker en boks eller to tildu Joddski.

Joddski er med sine 38 år nesten voksen, men her får han hjelp av en godt voksen kar, nemlig Bjørn Sundquist som er 30 år eldre.

KVELDENS FILM: PÅ STRAM LINE (Tightrope).

Kanal:  Tv2

År:  1984

Skuespillere:  Clint Eastwood, Geneviève Bujold, Dan Hedaya, Alison Eastwood, Jenny Beck, Marco St. John.

Fra tv2.no:

Clint Eastwood spiller Wes Block, en New Orleans-detektiv på sporet av en massemorder. Samtlige av morderens ofre er prostituerte. En av deres kunder er nettopp Wes, en i og for seg en god mann, men altså horekunde.

Det er åpenbart at morderen er sadomasochist. Han er antakelig også ekspolitimann. Dette skremmer Wes, fordi han har en forkjærlighet for sex med kvinner i håndjern. Det er også et problem at han skal etterforske i et prostitusjonsmiljø der han er kjent som kunde...

Saken når sitt klimaks når massemorderen kidnapper Wes' datter, Amanda. Vil Wes klare å redde henne ut av knipa?

Min kommentar:

Endelig ….  En god gammaldags actionfilm med Clint Eastwood  i hovedrollen.  Få har vel gitt oss bedre valuta for kinobilletten enn gode gamle Clint’ern.  Og da hjemmevideoen kom på markedet tidlig på åttitallet var nok filmene med Mr Eastwood, og da særlig Dirty-Harry filmene på utleietoppen.   Så derfor hadde jeg en viss forventning da Pepsi-glasset var fylt opp og smågodteskåla likeså, og jeg var klar for å se filmen jeg hadde lagra på PVR dekoderen for en tid tilbake.

Da var jeg plutselig 30 år tilbake i tid.  Filmene hadde et visst mønster på en tiden, og særlig hadde Eastwoods filmer sin egen stil. Helten er en ensom, fraskilt, sexgal etterforsker. Og etter hvert som saken nærmer seg en løsning så blir dette er personlig sak.  

Hvem jager hvem?  Ja, vi har sett det før.  Og nei, det er ikke så veldig spennende lenger.  Men likevel er set morsomt å se hva vi lot oss underholde av for 30 år siden.  

Alle effektene er til stede. Som lange scener med fokus på sko og skritt i mørke, fuktige bakgater. Og mørkt er det hele tiden.  Overdreven musikk som følge til sexscener.  Bruk av masker.  Bruk av lav hastighet på viktige partier, som for å være sikker på at vi som publikum fikk med oss ting. Ganske mange «skvettescener».  Jeg tar meg i å tenke;  Var publikum virkelig så dumme på åttitallet? Var det nødvendig å tydeliggjøre alle små hint og spor? Eller er mine betraktninger et resultat av at jeg ser en åttitalls thriller med 2016-briller?

Clint Wastwood var 54 år da han spilte inn denne filmen, og var kanskje på sitt aller kjekkeste.  Uansett, så er han en av de aller, aller største.

Jeg lot meg faktisk underholde.  Men det blir ingen flere åttitallsfilmer her i stua på en stund.